Avart

Kort post om DFW

2006-05-15T12:27:00.000+02:00

(Mye kort nå, for å veie opp for den laaange nedi her.) David Foster Wallaces essay "Host" finner du ikke bare i Consider the Lobster, men også på nettet, og der er fotnotene gjort på en annen måte. Som er artig.

Kort post om elitisme

2006-05-15T12:03:00.000+02:00

Hvorfor er det ingen som kaller fotballnerder elitister?

Data-spill (Eller kanskje: min anmeldelse av Strauss' The Game?)

2006-05-15T11:21:00.000+02:00

I 1950 publiserte matematikeren Alan Turing artikkelen "Computing machinery and intelligence", hvor han presenterer det som har blitt stående som ”Turing-testen”. For å teste en datamaskins kunstige intelligens, lar man en testperson føre to parallelle samtaler: den ene samtalepartneren er en annen person, den andre en datamaskin. Om testpersonen ikke greier å avgjøre hvem som er hva, har computeren passert testen. Men har maskinen egentlig bevist at den er intelligent? Strengt tatt har datamaskinen ikke bevist at den kan tenke, bare at den greier å gi oss inntrykk av at den kan tenke. Et fint poeng, men ikke så interessant som Turings motargument: at man kan si akkurat det samme om menneskene.

Vi kan ikke egentlig bedømme om folk rundt oss virkelig tenker og føler, eller om de bare lirer av seg utsagn og responser som skal overbevise oss om det. Wittgenstein beskriver menneskelig interaksjon som et språkspill med gitte regler. Barnet lærer seg å bruke ordet ”bil” fordi det belønnes med applaus når ordet brukes på rett tidspunkt. At ordet representerer en gjenstand i verden er ikke en del av regnestykket, språket har sin egen logikk. Vi er fanget i et språkspill hvor vi kaster ”gyldige” fraser fram og tilbake, uten at vi noen gang kan påvise at det vi sier har noen mening utover dette spillet.

Neil Strauss’ bok “The Game” (Spillet heter den vel til og med på norsk) setter allerede med tittelen i gang assosiasjoner til slikt spill. Boken starter med at Strauss selv får en forespørsel om å skrive en bok som tar for seg en subkultur av ”sjekkeeksperter”. Etterhvert blir han så fascinert av miljøet og teknikkene at han setter seg fore å bli en del av dette samfunnet selv, og i løpet av kort tid forvandler han seg selv fra en sjenert skribent-type med glissent hår, til en selvsikker og effektiv sjarmør. Han nærmer seg sitt felt som en vitenskapsmann, en idrettsutøver, en musiker.

Om man analyserer tilnærmelsesprosessen mellom mann og kvinne som om det var et spill, hva finner man da ut om de virksomme faktorene? Strauss finner, med god hjelp fra et eksisterende ”forskningsmiljø” raskt ut en rekke faktorer: man må bevise sosial verdi, gi inntrykk av å ha god selvtillit, vinne respekt hos mennene i en gruppe, ignorere kvinnen man er interessert i, etc.

Alt dette er lite mer enn common sense, javel, det er lett å si. Men det holder ikke å kunne identifisere en muskel, skal du bruke den må den trenes opp. Strauss utvikler og tilegner seg spesifikke teknikker: ferdig innøvde replikker og tema som inneholder og formidler de nødvendige signalene. I stedet for tomprat, går han rett på sak med underholdende anekdoter og engasjerende triks. Han lærer av hypnotisører og magikere. Teknikkene inneholder også retningslinjer for kroppsspråk og bevegelser, samt kvantisering av kvinnens respons, slik at man kan holde rede på hvor i prosessen man er.

Teknikkene finslipes, som i musikk eller sport; han trener, øver, forbereder seg gjennom å isolere de enkelte bestanddelene i utøvelsen, terper på de velprøvde mønstrene, helt til de sitter. Så går han ut i arenaen, øvingen omsettes i praksis på barer og kjøpesenter, teknikkene og mønstrene settes sammen. Som noter blir til melodier, blir ord og smil til sjarm. Som balanseoverføring blir til dribling, slik blir retorisk push&pull til flørting.

Vi lar oss gjerne imponere av toppidrettsutøvere og musikere. Det å kunne samtale med andre mennesker ser vi på som noe mer selvfølgelig. Det Strauss og hans kumpaner har gjort er å kvantisere noe som mennesker stort sett lærer intuitivt gjennom deltakelse i språkspill. Han siterer selv Carol Gilligans bok In a Different Voice: Psychological Theory and Women's Development.

"People used to look out on the playground and say that the boys were playing soccer and the girls were doing nothing. But the girls weren't doing nothing — they were talking. They were talking about the world to one another. And they became very expert about that in a way the boys did not."

Han innser selv at sjekkeartist-samfunnet består av nerder som ikke har greid å tilegne seg de nødvendige sosiale redskapene i løpet av oppveksten. Men gjennom å identifisere de ytre tegnene på sosial intelligens og selvtillit, kan de lære seg å emulere disse egenskapene. Strauss sier et sted i boka:

”I had taught myself the words, skills, and body language of a man of charisma and quality. Now I needed to develop the confidence, self-worth, and inner game to back it up. Otherwise, I'd just be a fake, and women would sense it instantly.”

Her ligger også sporen til det ubehaget han etterhvert føler ved miljøet, nemlig at stadig flere av sjekkekunstnerne, ettersom teknikkene blir mer raffinerte, og miljøet vokser, blir ”sosiale roboter”. De mestrer spillet, men ikke vanlig menneskelig interaksjon. Resultatet er blant annet at de ikke er så morsomme å være kompis med. Sjekkerne kan si de rette linjene, men kan de gi uttrykk for noe de selv mener eller føler? Tankene går til Will Ferrells karakter i Wedding Crashers: en sjekkeguru som forfører kvinner i fremmede menneskers begravelser, men fremdeles bor hos mora si. Strauss’ bekjente i miljøet forblir evige sjekkere, forholdene varer én natt. Roboten kan lure deg til å tro at den er et menneske, men bare til den går tom for replikker.

Internettradioen Dailysonic har en fast humorserie som heter ”Fuck You Robot”. Her følger en transkripsjon av en episode:

Sang/intro:
In the future this is how it will be / our lives will be ruled by technology / there is one thing we still got / we got the right to say fuck you, Robot

Radiovert:
Fuck You Robot is a short radio drama about a young man and his robot, brought to you by the spirit of Henry David Thoreau.

Robot: Human, your clothes don’t match
I don’t know how you expect to impress anyone dressed like that.
Mann: Yeah, look who’s talking.
Robot: What, you don’t like this shirt
it cost me 80 bucks
and I had to order it
special
through the internet
and it’s limited edition
and signed by the designer …
Mann: (avbryter) Fuck you, Robot.

Når mannen kritiserer robotens skjorte svarer ikke roboten med en smaksvurdering, den argumenterer utelukkende med målbare størrelser, faktum som kan framvises. Vi kan nikke og si at ja, det er ganske robotaktig, ja. Samtidig ligger humoren i sketsjen i at vi hele tiden overraskes. Når roboten introduseres overraskes vi først over at den kritiserer klær, deretter at roboten selv har en skjorte på. Og hele den siste replikken høres merkelig kjent ut, som om vi har hørt et menneske si noe lignende en gang. Humor og Sci-Fi er sjangre som spiller på gjenkjennelse, og her gjenkjenner vi oss selv og våre venner som sosiale roboter: vi stoler på markører som pris og merkenavn. ”Det er Acne,” sier vi. ”Jeg kjøpte den i London” . Disse indikatorene gir oss en garanti for at vi har valgt det rette plagget, våre venner vil anerkjenne valget.

Vi er robotene, robotene er oss. Sketsjen sier i den innledende sangen at den handler om framtida, men i likhet med annen science fiction er det egentlig vårt eget samfunn som stilles til skue. Teknologien legger rammene for hvordan vi lever. Vi har ytringsfrihet, og kan si ”Fuck you Robot” så mye vi vil, men protestene foregår innenfor de gitte strukturene, og får ingen konsekvenser. Du kan ikke oppnå noe ved å provosere roboten, den kan ikke bli fornærmet. Roboten kjenner bare til det kvantiserbare, den tenker i kategorier: Your clothes don’t match.

I Thure Erik Lunds bøker finnes det ikke noe skille mellom natur og kultur. Alt er natur, men noe er teknologisk natur. Eller: alt er teknologi, men noe er organisk teknologi. Mobiltelefonene er levende organismer, menneskene defineres som ”pengeøkonomiske automater”. Datamaskinen og internettet er våre nye armer og bein. Vi er programmerte språkdokker.

Et av argumentene mot Turing-testens evne til å gjenkjenne menneskelig intelligens har tradisjonelt vært at mange mennesker ikke greier testen. Ofte har de et ganske begrenset arsenal av språklige responser, og kommer med ”feil” eller tilfeldige svar.

Sannsynligvis er det ikke vanskelig å programmere en datamaskin som har mer interessante utsagn å komme med enn det man hører på et gjennomsnittlig norsk sjekkested. Om man skulle ta Turing-testen er kanskje ikke det mest interessante spørsmålet om man er robot eller menneske. Hva med: Er du en god robot eller en dårlig?

We are the robots

2006-05-01T18:01:00.000+02:00

En ting er at man finner ut stadig mer om hvordan man kan koble hjernen vår til datamaskiner.

Jeg siterer denne norske bearbeidelsen av en Vernor Vinge-artikkel:
"Kobler vi maskinen til synsnerven får vi mulighet for overføringshastigheter på 1 Mbit pr. sekund eller så. Men for å gjøre dette trenger vi å vite mer om synets fine arkitektur, og vi trenger å sette opp et enormt vev av elektroder med hårfin nøyaktighet. Hvis vi ønsker at vår raske overføringsvei skal komme i tillegg til de veiene som allerede er tilstede i hjernen, blir problemet betydelig mer uoversiktelig. Det nytter ikke å bare stappe et nettverk av mottakere inn i hjernen et sted. Men la oss tenke oss at et nett med høy overføringskapasitet var tilstede allerede mens hjernen utviklet seg i et foster. Å gi hjerner under utvikling adgang til avanserte simulerte nervestrukturer vil kanskje på lang sikt produsere tilleggssanser og interessante intellektuelle ferdigheter."

En annen ting er at vi selvfølgelig gjør det hele tiden, om enn ikke sånn som i Matrix, vi får hjelp av dataprogrammer til å ta avgjørelser, og det kommer det sikkert til å bli mer av:

Det amerikanske forsvaret forsker mye på sånn programvare som skal hjelpe folk å ta beslutninger i stressa situasjoner, for eksempel hvilke fly som er fiendtlige og bør skytes ned og ikke:
"The software is based on the recognition-primed decision (RPD) model which posits that people make decisions based on their recognition of similarities between past experiences and current situations. Earlier research showed this model addresses situations where there is little or no time for extensive reasoning."

Oh, brave new world.

Demokrati i Næringslivet?

2006-05-01T16:23:00.000+02:00

En annen av artiklene jeg kom over mens jeg leste om IA (som nevnt i posten under) er denne, som handler om forsøk med å lage interne markeder i bedrifter, som kan bedømme sannsynligheter og utfall bedre enn konsulenter og eksperter.

Et eksempel som nevnes er en børs i Iowa, hvor man kan kjøpe aksjer ut fra hvem man tror vil vinne presidentvalget (det er kanskje dette som kalles "future trading"?), og markedet treffer alltid mye bedre enn avisene og meningsmålerne, som prøver å finne ut det samme. På samme måte har de latt grupper av ansatte i forskjellige selskaper "vedde" på hvilke produkter som ville slå an, eller hva salget ville ende opp på, etc., og i alle tilfellene har disse "markedene" truffet bedre enn ekspertenes prognoser.

Så, er dette slutten på hierarki i businesslivet? Er det sånn at minste-felles-multiplumen av det alle arbeiderne mener, vil være riktigere enn det sjefene mener? Er det demokrati? Arbeiderne som tar over produksjonsmidlene? Tja.

Artikkelen jeg nevner er publisert i Time i 2004, så det er vel gammelt nytt. Men det minner meg om en bokanmeldelse jeg leste i The Economist, 29/05-2004. Av ”The wisdom of crowds: Why the many are smarter than the few and how collective wisdom shapes business, economies, societies and nations” av James Surowiecki

Surowieskckis hovedpoeng: Hvis en stor mengde mennesker uttaler seg uavhengig av hverandre om et spørsmål, vil det minste felles multiplum være et bedre utgangspunkt enn en ekspertuttalelse. Eksempel: under quiz-showet ”Who Wants to Be a Millionaire?” fikk de deltakerne som valgte å ringe en ekspert rett i 65% av tilfellene. De som valgte å spørre publikum i salen til råds, fikk rett i 91%.

Min kommentar: sannsynligvis er de fleste av de spørsmålene hvor deltagerne velger å ringe til en ekspert, slike som de oppfatter som spesielt vanskelige, i motsetning til de andre, som de intuitivt tror kan besvares av lekfolk.

Nytt eksempel: Surowiecki mener at alle viktige avgjørelser i firmaer bør tas av en så stor gruppe av ledere som mulig.

Min kommentar: Hm, kanskje vil dette føre til trygge, men passive avgjørelser, og i liten grad føre med seg innovasjon og risk-taking? (Se for eksempel på google-gründerne, som går i helt motsatt retning, og fronter seg selv som innovatører og eneveldige herskere, og nettopp ber folk om å stole på seg: (jfr. Artikkel i Mandag Morgen, tror jeg).

Kan det være slik at kapitalismen tvinger fram to former for innovasjon: Den ene ut fra statistiske beregninger på grunnlag av et stort tallmateriale, som alltid på Darwinistisk vis vil føre til en spissing av det som allerede er en suksess. Eksempel: dreiningen i TV som går ut på at ikke bare været, men fortrinnsvis absolutt alt skal framføres av pene unge kvinner.

Den andre er ut fra en risikovurdering: man stoler på teften til en enkelt designer, produkt-utvikler etc. og regner med at det vil lønne seg så godt den ene gangen av fem det slår an, at det vil gå i pluss i lengden.

Surowiecki selv sier at hans forslag er så radikalt at han forstår at det kan virke tullete. Så kan man spørre seg om et slikt forslag ville kunne bli vedtatt av et minste-felles-multiplum-råd, eller om en ekspert som han selv måtte presse det gjennom.

Nytt eksempel: Thomas Jefferson sa en gang: ”spør en landbruksarbeider og en professor om å vurdere det samme moralske spørsmålet. Den første vil besvare det like bra og ofte bedre enn den sistnevnte, fordi han ikke har blitt ledet på villspor av kunstige regler.”

Hm. Om landbruksarbeideren besvarer spørsmålet godt, er det fordi han har en intuitiv forståelse av den gjengse moral, i forståelsen det minste felles multiplum. Siden våre moralske dommere er våre medmennesker, og altså summen av deres vurderinger, vil dette svaret være riktigst. Professoren, på sin side, vi ha en analytisk distanse, som kanskje kan gjøre ham i stand til å skimte andre mulige moralbegrep. Eventuelt kan han greie å analysere til en viss grad hvorfor den moralske vurderingen blir som den blir. Nok en gang ender vi opp med at kollektive avgjørelser er konforme.

Og jeg høres ut som en elitist. I motsetning til til forretningslivet, som står for superdemokratiske idealer.

Men hva med incentiver? Hm. Kan man kreve at alle ansatte skal gamble med sine egne penger, for at de skal anstrenge seg for å gjøre de rette vurderingene? Og hva da med ansvarspulverisering i forhold til for eksempel etikk?

Dette var jaggu et interessant tema.

Intelligens både her og både der

2006-05-01T16:05:00.000+02:00

I dag har jeg lest mye om Intelligence Amplification på nettet. Det forskes mye på hvordan man kan hjelpe den menneskelige hjernen til å tenke bedre. For bloggerne er IA selvfølgelig allerede en realitet, i og med at de allerede har hjernen sin ute på nettet, eller utvider den med plugins som Wikipedia o.l.

Mens jeg leste om det fant jeg Jeff Allbright sin blogg, hvor det ligger en hel haug av interessante artikler, for eksempel en som handler om smart drugs, og hvordan amerikanske studenter allerede føler at de "må" bruke ritalin på vanskelige prøver for å henge med i teten. Artikkelen er stort sett optimistisk:

"If there is a drug which is safe and effective and not too expensive for enhancing memory in normal adults, why not normal children? After all, they're going to school, and what's more important than education of the young? And what would be more important than giving them a little chemical edge?"

Men noen negative effekter nevnes også:
"The side effect that most neuroscientists fear is not physical discomfort, but subtle mental change. Over time, a memory-enhancing drug might cause people to remember too much detail, cluttering the brain. Similarly, a drug that sharpens attention might cause users to focus too intently on a particular task, failing to shift their attention in response to new developments. In short, someone who notices or remembers everything may end up understanding nothing."

Zappa på Crossfire '86

2006-04-30T20:31:00.000+02:00

Jeg søkte egentlig etter Crossfireklippet med Jon Stewart på Google video, men kom i stedet over dette klippet med Frank Zappa i det samme programmet. Det er 20 år gammelt (han sier i programmet at han er bekymret for at Reaganadministrasjonen beveger landet i retning av "a fascist theocracy"). Temaet er sensur, rocketekster og rockevideoer. Umoralske videoer på den tida viste for eksempel en lærer som tar av seg klærne i klasserommet. Eller Prince, som oppfordret til incest i sine tekster! aiaiai. Uansett, det er fantastisk å se Zappa sitte der, i dress og slips, mens han debatterer og er mye kulere enn de andre debattantene, og han lar seg ikke pille på nesa. For en fyr. I hvertfall om du sammenligner ham med andre rockestjerner.

Posthumanisme er gøy!

2006-04-22T15:10:00.000+02:00

Jeg hørte d enne Fuck you, robot-episoden på nytt i går, og den antok helt nye dimensjoner etter at jeg har lest posthumanisme-artikkelen nevnt for et par poster siden. Den får liksom sagt det meste som trengs om språk og politikk og evolusjon og alt mulig, på ett minutt. Sjekk også ut resten av Dailysonic, det er ikke så dumt.

Nerdetips

2006-04-22T15:05:00.000+02:00

Her i dag oppdaga jeg et nettsted som heter korrekturavdelingen.no, hvor man tilsynelatende kan finne svar på omtrent alt som har med rettskriving å gjøre. Og sånne ting om tekstoppsett som jeg aldri har visst før, men nå skjønner at jeg på en eller annen måte har savnet. For eksempel hardt mellomrom og myk bindestrek.

I mørket er alle ulver grå

2006-04-18T19:05:00.000+02:00

For å sitere meg selv: Arabere er ikke muslimer, men snekkere, journalister, fotballfans og modellflybyggere. Det skal sies at Amartya Sen formulerer det mer ordentlig i en fin sak i Dagbladet på Lørdag.

Posthumanisme og Bushism

2006-04-13T20:54:00.000+02:00

Se her er en link jeg fant til en fin artikkel om posthumanisme, med henvisninger til Lars Jakobson, Thure Erik lund og mange fler. Det vil si, personen som hadde funnet linken var alle gode linkers mor, Susanne, som også i dag gjorde tilgjengelig bl.a. denne linken til et fint sted på nettet hvor man finner Kate Bush og mye mye mer.

SuperManus

2006-04-12T18:15:00.000+02:00

Writer's guild of America har kåret de 101 beste filmmanusene i historien, her er det mange klassikere, og noen godbiter man kanskje hadde glemt, som The Princess Bride. Luringen George Kaufmann har med tre stk, men Billy Wilder er med tre ganger blant de øverste femten, den banditten. Etter at du har lest gjennom lista og vært enig i mange og savna noen, kan du jo gå inn på script-o-rama.com og laste ned en haug helt gratis. Bedre enn påskekrim.

Maria Maria

2006-04-09T11:48:00.000+02:00

A propos Memo: Nazneen Khans nedsabling av Moodys "vestlige verdier"-leder fikk mye oppmerksomhet i debatten, men min personlige favoritt var Maria Reinertsens smarte kommentar i Morgenbladet, se her om dere ikke leste den da.

Styre og sprell

2006-04-09T11:03:00.000+02:00

Jeg kom på at jeg ikke har sett noen kommentarer til saken Memo hadde i sitt første nummer om dette firmaet som kunne skaffe pene kvinnelige styremedlemmer til norske bedrifter. En mann ved navn Ulrik Wasmuth har startet en database som står til tjeneste for de som ønsker å få opp kvinneandelen i styret sitt. Han kan visstnok tilby kvinner som er "oppegående mennesker" og kan norsk, og har reklamert overfor potensielle kunder med at det går an å velge ut fra estetiske preferanser. Kvinnene i databasen kan selv velge om de vil bli oppført som "snasne damer" eller ikke. Tanken er at kvinnene skal knyttes til en mannlig "fadder" som allerede sitter i styret, og stemme sammen med denne fadderen. Wasmuth legger dessuten til at kvinnene kan være gode å ha i styret når man trenger kaffe og vafler på møtene.

Umiddelbart høres dette ut som en aprilspøk, ikke sant? Men datoen var feil. Imidlertid ser jeg at en kommentator på nettstedet Liberaleren foreslår at det hele er en satirisk morsomhet, et mediestunt som er ment å latterliggjøre kjønnskvoteringen gjennom å karikere hvordan tiltakene vil fungere i praksis. I så fall er det jo teknisk sett en ganske god spøk på mange måter, den slår i alle fall mange veier: både mot styrene og lovmakerne, og mot kjønnsskillet i samfunnet for øvrig.

På denne bloggen, derimot, er det noen som tar artikkelen seriøst. En del indignerte kommentarer, men også noen som mener at det ikke kan tas seriøst, og sannsynligvis er et medieutspill, et sleivspark for å få fram det absurde i kjønnskvoteringa.

Det artige er jo at sleivsparket treffer akkurat like godt den andre veien: om dette er beskrivende for de mekanismene som er i aksjon i virkeligheten, skulle man virkelig tro det var på tide å få kvinner inn i styrene, og det vil i alle fall aldri skje uten kvotering.

Så: fleip eller fakta? Siden ingen andre har slengt seg på storyen, virker det sannsynlig at dette bare er et stunt som Memo har latt seg lure av. På den andre siden: Om Memo har blitt holdt for narr, er det nesten rart at ingen andre medier har skrevet "Ha ha, Memo ble lurt". En siste mulighet er selvfølgelig at saken ikke har fått mer oppmerksomhet fordi mediafolk vet at Wasmuth er en person som bør "beskyttes mot seg selv", og at det derfor finnes en stilltiende enighet om å ikke slippe ham til mer. Jeg holder meg for god til å tulle med hatten hans, men du kan se den her.

NRK villeder ungdom

2006-04-09T10:18:00.000+02:00

På NRKs hjemmesider for programmet Newton, fant jeg denne artikkelen om "kufis" som miljøproblem. Gang på gang dukker denne myten opp uten at noen korrigerer den: er det virkelig så morsomt å skrive fis og promp (for sikkerhets skyld understreket med flere utropstegn i nevnte artikkel)? Min barnelærdom tilsier at kua er en drøvtygger, og dermed har gjæringskammeret foran (den fremste av de fire "magene"). Kuas metanutslipp er altså hovedsakelig orale, i form av "raping". Hesten derimot, har så vidt jeg vet gjæringskammeret bak (den delen av tarmsystemet som hos oss er redusert til "blindtarmen"), og fiser da også nærmest kontinuerlig.

Ansporet av Newton-artikkelen skrev jeg cow+belch+fart inn i Googlefeltet, og fikk raskt bekreftet mine antagelser. Jeg siterer fra nettstedet Facts on Farts:

Is it true that cow farts contribute to global warming?
Recent research has shown that most methane produced by cows and sheep emerges from the mouth rather than the anus. So one could more accurately say that cow and sheep belches are contributing to global warming. New Zealand researchers are investigating methods of breeding methane-free sheep.

Rosa Schmosa

2006-04-06T15:34:00.000+02:00

Se her, på denne fine bloggen, finner man en fin kommentar til Rosa Prosa-resepsjonen og V for Vendetta-resepsjonen.

Jentelus akademikus

2006-03-13T11:57:00.000+01:00

Cathrine Holst har en fin gjennomgang av barrierer kvinner må forsere i akademia i Ny tid. En bloggpost om det samme finner du på denne blodferske bloggen.

Jentelus economicus?

2006-03-13T10:22:00.000+01:00

Under overskrifta "Æsj, jentelus" skriver Camilla Bakken Øvald om følgende: "På økonomiske institutt rundt om i verden er lufta tjukk av frykt for at jenteluset skal spre seg, og at faget skal bli fratatt sin status som «ekte» vitenskap."

Hun kritiserer blant annet dyrkingen av idealet "homo economicus". ("Nyklassisk økonomisk teori formulerer homo economicus som et autonomt, individualistisk, presis, rasjonelt og nyttemaksimerende menneske.")

Som minner meg om en DN-kronikk jeg leste for en stund siden hvor også Kalle Moene (en mann) uttaler seg kritisk om homo economicus. Også interessant lesing.

Til slutt kan jeg jo gjenta min tidligere anbefaling av Steven Levitts Freakonomics, hvor temaet også belyses. Levitts poeng er rett og slett at incentiver ikke bare er rent økonomiske. Noe som egentlig ikke burde være overraskende for de fleste av oss, og ikke minst godt å høre. I Levitts arbeid virker det ihvertfall produktivt at han greier å se ut over økonomifagets tradisjonelle rammer.

Innovasjon Schminnovasjon

2006-03-13T09:23:00.000+01:00

"Aldri før har det vært så mye fokus på innovasjon i Norge. Det undervises i innovasjon, det foreleses i innovasjon, SND har skifta navn til Innovasjon Norge."

Sånn kunne en kronikk om innovasjon starta. Men ville det vært sant? Hva med industrireisingen i Norge etter krigen? Utbyggingen av infrastruktur i hele samfunnet på 60- og 70-tallet? Forskjellen er vel heller at den gangen lagde man planer på politisk nivå, for så å få økonomer til å lage modeller for gjennomføringa. Nå er det økonomene som dikterer et handlingsrom for politikerne som blir smalere og smalere.

Kjetil Olaussen skriver på debattplass om Heia Tufte og Skaperen, TV-ritualer som etter hans mening skal allmengjøre idéen om at alt ansvaret for både ens egen og samfunnets framgang ligger på individets skuldre. Og ikke minst: Kritikk = klaging = uproduktivt = dårlig.

Gudleiv Forr skrev i helga halvt optimistisk om ansettelsen av Martinius Brandal som ny toppsjef i Aker Kværner. Økonom ut, ingeniør inn: En ny æra for ingeniøren? Forr retter blikket mot havområdene i nord og ser for seg 70-tallet på nytt. Men Forr er bekymret. Ingeniørene er trengt i bakgrunnen av jurister, samfunnsvitere og økonomer. Videregående skoler fokuserer ikke lenger på realfagene, men på sosial trening. Elevene lærer ikke å regne, vi må importere teknologer fra Kina. Vi må samle krefter til et nytt krafttak. Det krever politisk og strategisk lederskap. Han fortsetter med å gi revisjonsholdningene og problematiseringssamfunnet skylda for at skaperkraften ikke blir framelsket i sterk nok grad.

Så langt min parafrasering av Forr. Men jeg følger ham ikke helt når han synes å mene at konsekvensanalyser og bekymring for miljøet er det som hindrer politisk langsiktighet.

Selv mener jeg at det er avgjørende å satse på innovasjon og utdanning i Norge. Men jeg mener at hvis alt veltes over på individet (som vi også ser i høyere utdanning), vil vi stå svakere enn hvis staten tar ansvar. Og jeg tror den politiske viljen begrenses mer av økonomenes kalkulatorer enn av bekymrede miljøvernere. Og jeg tror systemkritikk kan være konstruktiv, og ikke bare surmaga sofaklaging.

Krekar snakker

2006-03-13T08:57:00.000+01:00

Mulla Krekar intervjues av Carsten Thomassen i Dagbladet i dag. Mye interessant.

Spinoff

2006-03-12T14:41:00.000+01:00

Mens jeg skrev den forrige blogposten googlet jeg litt, og fant noen artige og noen interessante ting. For eksempel: Burka Band, et jenteband fra Kabul (vurder sannhetsgehalten selv).

Noe litt mer seriøst: Women in Islam har linker til en haug med artikler om temaet.

Muslim Scmhuslim

2006-03-12T13:31:00.000+01:00

Jeg vil forresten anbefale siste nummer av Samtiden, hvor både Iffit Qureshi og Shoaib Sultan har interessante artikler (sikkert flere også, så snart jeg får lest gjennom resten).

Noen som husker Fadime-drapet? Ei muslimsk jente ble drept av faren sin fordi hun forelsket seg i en svensk gutt? Vel, i Sultans sak påpekes det at de ikke var Muslimer, og at gutten ikke var svensk. Likevel var det denne framstillingen som ble stående i den norske medieframstillingen og debatten som fulgte denne saken. I Sverige ble disse feilene korrigert etterhvert, men i norge valgte alle debattantene å overse fakta, fordi saken passet så mye bedre inn i sjablongene hvis religionskonflikt kunne framlegges som årsak. Man får mer uttelling om man skriver "æresdrap" enn hvis man skriver "Alkoholisme" og "personlig tragedie" og "økonomiske uoverensstemmelser"; de siste er jo begreper som like gjerne kunne forekommet i omtale av en drapssak med bare etnisk norske involverte.

Du kan forøvrig lese en artikkel om det samme her i Ny tid.

Også Qureshis sak (som ligger ute på samtiden.no) er spennende lesning. Her er tema hvordan innvandrere blir tatt i mot i det offentlige. Samme tendens til å tolke alt ut fra religion og kultur blir tydelig: En professor fra Afghanistan kommer med sin kone, han får ikke jobb. Hun (som også har en doktorgrad fra universitetet i Kabul) må forsørge familien alene med en vaskejobb. Etter lang tid som arbeidsledig, med gjentatte avslag, går ektemannen inn i en depresjon, og blir oppfarende og aggresiv. Familien er i ferd med å gå i oppløsning. Det norske støtteapparatet reagerer med å oppfordre henne til å gå fra mannen. Artikkelen har flere lignende eksempler: kvinnene vil redde familien sin, norske hjelpere vil få dem til å bryte ut fra dem. Nok en gang henfaller man til en kulturell forklaring: den tyrraniske religiøse familiefaren som terroriserer alle andre. Man ser ikke etter de faktiske økonomiske forholdene som ligger bak.

Gudleiv Forr påpekte også denne økte tendensen til kulturelle forklaringsmodeller for et par uker siden, da i forbindelse med karikatursaken. Selv må jeg si jeg føler meg mer og mer som en materialist: jeg blir provosert av at karikatursaken blir en kulturkonflikt mellom østen og vesten. Opptøyene har hatt forskjellige årsaker i alle de landene de har forekommet. Politiske grupperinger har brukt karikaturene strategisk for å få større tilslutning. Unge, arbeidsløse menn har latt seg oppildne. Folk har blitt hentet med busser på bygda for å komme inn til byene og demonstrere, de visste knapt hva de demonstrerte mot.

Å forklare alt dette med religion i stedet for økonomi og politikk tjener ikke til noe annet enn å øke aggresjonen og minske forståelsen. Og hvorfor hører vi knapt noe annet enn at man har tatt kontakt med religiøse ledere? Hvorfor tar ikke pressefolk kontakt med pressefolk, filmfolk med filmfolk, politikere med politikere, fagforeningsfolk med fagforeningsfolk? Hva med å bruke mye mer energi på å knytte kontakter på de områdene hvor samarbeid er mer innlysende enn konflikt? For meg virker det som vår iver etter å tolke alt inn i religiøse og kulturelle forskjeller tilslører mer enn det forklarer.

Voldtekt: kan det være morsomt?

2006-03-12T12:30:00.000+01:00

Hei, se her på denne tegneserien jeg fant på blodklubb-bloggen, og denne animasjonen. Det slår meg, tuller vi alt for lite med voldtekt? Hadde det vært sunt med mer voldtekts-humor? Eller kan sånt bare være morsomt for dophuene som surfer rundt på nettet etter lik-bilder? Når jeg søker på nettet på "rape" og "humor" finner jeg forresten dette forsøket på analyse av flere rasistiske og diskriminerende vitser. Er de moralsk tvilsomme eller ikke?

La meg så assosiere fritt til en sann historie fra boka Freakonomics, av den kjendis-økonomen Steven Levitt:

(Gjenfortalt etter hukommelsen) På 60-tallet jobbet en progressiv mann ved navn Stetson Kennedy med å infiltrere Ku Klux Klan. Han overleverte det han fant ut om dem, planene deres og de hemmelige passordene og strukturen i organisasjonen, til politiet og statsadvokaten, fortløpende. Men han kom ingen vei, klanen fortsatte å tiltrekke seg medlemmer, mens Stetson ble mer og mer oppgitt.

Så fikk han en lys idé: Han tok kontakt med manusforfatterne til Supermann-hørespillserien som på det tidspunktet var ekstremt populær blant Amerikas barn. Det viste seg at de manglet fiender som Supermann kunne nedkjempe, og gikk med på å skrive en lang serie hvor helten hamlet opp med klanen. Kennedy forsynte dem med de hemmelige passordene, titlene og kodene, alle klanens hemmeligheter, og de skrev dem inn i manuset. De viste seg å gli rett inn, fordi klanens hemmelige passord allerede var veldig gutteklubb-aktige og barnslige.

Etter seriens første episode var det full forvirring på klansmøtene, de måtte endre alle de hemmelige passordene. Men i neste episode ble de nye passordene skrevet inn, så det hjalp ikke. I tillegg ble det en hard belastning for Klansmennene å se ungene sine løpe rundt i putevar og kapper og leke "Supermann mot Klanen". Alle de hemmelige kodene virket ikke så kule når de hørte dem på barnehørespill eller av lekende barn. Og de ble redde for at ungene skulle komme over klan-uniformene deres. Resultatet var at klanens framgang ble snudd til en rask nedgang, og denne kampanjen står igjen som det mest effektive tiltaket mot Klanen noensinne.

Larm og innhold

2006-03-12T11:26:00.000+01:00

Etter redaktør Eriksens avgang i Dagbladet er det mange som er ute og sier hva de mener, samtidig som de presiserer at de ikke skal legge seg borti. Særlig i avisens egne rekker. I lørdagens Dagblad presiserer Trude Ringheim at avisa er en fantastisk plass å være, Terje Mosnes harselerer over alle konspirasjonsteoriene, og Andreas Wiese antyder at man bør satse på nyheter og innhold. Det sier også Gudleiv Forr og Sissel B. Osvold til Klassekampen. De sier at de vil ha mindre forbrukerstoff og mer politikk, helst litt til venstre. DN kommer med mange forslag, mens VG godter seg på "lillebror"s bekostning. Alle ønsker og håper at det kan bli mindre dumt underholdningsstoff, men ingen tør helt å tro på det, for man må jo tjene penger og da må man gi folk det folk vil ha. Det trenger ikke bli så ille hvis de tar Arve Solstads gamle utsagn til seg: Vi skal ha med tøv, men det skal være intelligent tøv.

Dagens kritikk-kritikk

2006-03-03T08:35:00.000+01:00

Erling Wicklund anmelder Trondheim Jazzorkesters plate "Tribute" på NRK i dag, og er kritisk, i beste forstand. Jeg tror det er første gang i norsk sammenheng jeg kan huske at en kritiker har vært så streng, og beskrevet de gode og de dårlige egenskapene på en måte som faktisk sier noe mer enn pludring om at "dette svinger". Han beskriver hvor bandet svikter i intonasjon og rytme, og gir et godt inntrykk av musikken gjennom ord. Dessverre fant jeg ikke noen anmeldelse på NRK på nett, så ingen link, altså.

Jeg har ikke hørt plata, men anmeldelsen får toppkarakter.

Kulturen tar ikke kaka

2006-03-01T08:57:00.000+01:00

Jeg parafraserer Trond Giske fra kulturnytt i morges: Kulturen skal ikke bare være melis på kaka, den skal bringes inn i sentrum i næringsliv, utenrikssammenheng og helsesektoren.

For meg høres ikke dette ut som noen styrking av kulturen i seg selv, men en pen måte å formulere en instrumentell bruk: kulturen har sin nytte i den grad den kan brukes som et middel for å fremme næring, reklamere for Norge i utlandet eller brukes til å få folk friske.

I så måte kan det være at kulturen blir mer melis enn den noen gang har vært. Kanskje med et anstrøk av bakepulver. Men hva om den hadde vært en hjulvisp?

Women on top? Not in Europe.

2006-02-24T23:03:00.000+01:00

Jeg har vært slapp på bloggefronten i det siste ja, huff og huff, men det har vært mye annet å gjøre. Inntil videre kan jeg tilby et tips om coversaken i siste Newsweek. Her skrives det om hvordan Europas kvinner er mye dårligere stilt enn amerikanske når det gjelder å skape seg en karriere. De hindres for eksempel av de gode ordningene for barselspermisjon, som holder dem unna jobben for lenge. Dermed mister de ambisjonene, og næringslivet tar dem ikke på alver. Resultatet er at kvinnene i Europa ofte jobber utenfor hjemmet, men de skaffer seg ikke en ordentlig karriere.

En del av løsningene som foreslås i artikkelen framstår som paradoksale, sett i sammenheng. På den ene siden skal man bringe damene mer "på linje med mennene" gjennom å sørge for at de får like harde verdier og er like ambisiøse (f.eks gjennom kraftig nedkutting i barselpermisjonen). Samtidig er deregulering av servicesektoren anbefalt fordi "barnepass vil bli billigere på grunn av konkurransen" og ikke minst fordi "det vil skape nye arbeidsplasser i servicesektoren, og det er der de fleste kvinnene jobber". Denne selvfølgelige koblingen til myke verdier og lavtlønte serviceyrker problematiseres ikke i det hele tatt, heller ikke at denne dereguleringen neppe kommer til å føre med seg lønnsvekst for kvinnene i sektoren.

Men det er en lang artikkel, og det står flere interessante ting der også, som at strukturene i europeisk næringsliv er orientert mer mot hierarki og struktur enn måloppnåelse, og at kvinner trives bedre i innovative og dynamiske strukturer som i USA. Check it out. God helg.

Dobbeltmoral

2006-02-03T07:34:00.000+01:00

Hei, er det ikke litt dårlig stil at man på den ene siden trekker fram ytringsfriheten med brask og bram, men får panikk når en boikott kan true Norske investeringer og fortjeneste utenlands? Smålig er kanskje ordet?

Her tikket det forresten inn en Deleuziansk kommentar om emnet i går.

Virtuelle fordommer

2006-02-01T21:16:00.000+01:00

Leste nettopp denne saken om WoW, det store nett-rollespillet. Den er ikke helt ny, men interessant likevel: Ei dame starta en "guild" for homser og lesbiske, og spilladministratorene grep inn og stengte hele greia.

Nettrollespillene har representert en drøm om likeverd for mange, siden alle i prinsippet er like der inne. Den illusjonen brast straks noen fant ut at det gikk an å selge våpen og spillkarakterer for ordentlige penger, men mange har holdt fast ved utopien om at kjønn og legning ikke har noe å si.

Men premisset for det er så klart at ingen vet hva spillerne er i det virkelige liv. I det øyeblikket noen "står fram" inne i spillet, er løpet kjørt. Og hvis noen mistenker deg for å være en kinesisk "farmer" som skal dyrke og selge karakteren din, er du også ille ute.

Forutsetningen for likestillingen mellom kjønnene er at 1/3 av de kvinnelige karakterene spilles av menn. En av grunnene til at så mange menn spiller kvinner (bortsett fra spenningen) er at de ofte får gaver fra mannlige karakterer i spillet. Men det kan straffe seg. På det frie markedet (f.eks ebay) går kvinnelige avatarer for 10% mindre i klingende mynt enn mannlige med tilsvarende spesifikasjoner, av en eller annen grunn.

Ut av garderobeskapet

2006-01-30T20:04:00.000+01:00

I anledning at det nok en gang er snakk om homofili og sport i media, fristes jeg til å legge ut denne saken som sto på trykk for et halvårs tid siden i N&D. Selv om det kanskje ikke er helt blogsk.

UT AV GARDEROBESKAPET

Gjennombruddshissigheten i norsk fotball må opp – men ikke på banen.

Fotball er religion og politikk. Et av de områdene hvor vi investerer våre nasjonale og individuelle følelser. En avspeiling av samfunnet til enhver tid. Vi ser det i måten fotballen viser seg alle andre steder enn på banen, vi får fotballstrategi som bedriftsfilosofi, og fotballstjerner som undertøysmodeller.

Selv et par år etter at avisene sto fram på Beckhams vegne med hans metroseksuelle legning og bejublet ham som homseikon, viser imidlertid undersøkelser at frykten for homsene fremdeles stikker dypt hos norske fotballspillere. I en artikkelserie i Adresseavisen kommer det fram at en av seks toppspillere er redde for å skifte i samme garderobe som en eventuell homofil medspiller, selv om de ellers liker å posere både med og uten klær. Selvfølgelig kan det virke rart at de er så redde for å bli sett som objekter, tatt i betraktning at de blir kjøpt og solgt regelmessig. Heteroseksuelle menns penetrasjonsfrykt er velkjent, men fullstendig irrasjonell og lite produktiv. Særlig innen fotballen er det i realiteten mye å tjene på å erobre bakrommet også spillerne imellom.

Spillernes redsel er absolutt forståelig. Vi har en lang tradisjon for at mannen er den som er ute og jager med spydet sitt, og ikke den som risikerer å bli jaget. En tradisjon som har ført menn ut på korstog og ekspedisjoner og ut i moderne kriger, med alt fra sverd til pistoler og lyssabler. En standhaftig tro på det aggressive, det aktive, det løpende, det ballsparkende. Mens mennene har fylt rollen som aggressorer, har kvinnene tatt på seg oppgaven som konfliktløsere, omsorgspersoner og til en viss grad skapere av en kulturell kontinuitet. I dagens samfunn er det flere trender som gjør den gamle mannsrollen utdatert. Vi lever i et ordenssamfunn, hvor utøvingen av fysisk makt er overlatt til spesialister: hæren og politiet. Vi leser også annenhver uke at forskning på moderne bedriftskultur fremhever kvinnelige ledere som dyktigere enn mannlige fordi de ser ansattes behov og løser konflikter bedre. Til og med mennene synes det.

Og da er vi tilbake ved bedriftsfilosofi. På nittitallet fikk vi en oppsving i norsk fotball, nettopp fordi vi ga opp idealet om den individuelle stjernespilleren, krigeren. I stedet fikk vi en strategi som handlet om samarbeid og lagånd, om å “gjøre hverandre bedre” – og disse mer feminine verdiene bar frukter. Samtidig kom det kritikk mot denne fotballen, fordi det var “stygg fotball”. Det var det selvfølgelig ikke. Det var en ny form for estetikk. En mer kompleks og subtil estetikk – og muligens en mindre maskulin estetikk. Og hvem er det som har stått for estetiske nyvinninger i popkulturen de siste hundre åra, andre enn: homsene. Bare spør Beckham. Og spør Drillo. Det var tross alt hans homofotball, med “best uten ball” og “lange baller mot spissen” som satte oss på fotballkartet.

Det er lett å trekke konklusjonen at vi heller trenger flere enn færre homser i norsk fotball om vi skal komme noen vei. Dessverre blokkeres mulighetene av uvitenhet og frykt. Finnes det en vei ut av dette uføret? Den enkleste måten å eliminere toppfotballspillernes frykt for analpenetrasjon, ville muligens være å gjøre det obligatorisk. Om alle spillerne puler hverandre i rumpa – bare et par ganger, nok til at de lærer å like det – vil de være forsont med ideen, og dermed vil man ha fjernet en potensiell stressfaktor. Det sier seg selv at det vil bli lettere å konsentrere seg om spillet om de slipper å stri med en sånn unødvendig og irrasjonell frykt. Gjennomføringen av et slikt selvutviklings-program vil dessuten sannsynligvis føre med seg en ny form for samhørighet, noe som også vil slå positivt ut på banen. Jeg vil ha mange post-freudianere med meg når jeg antyder muligheten for at en slik praksis også vil åpne for mer kommunikative, “feminine” verdier. Å bli penetrert innebærer en mer responsiv tilstand enn å penetrere, oppmerksomheten rettes i større grad mot samspill og å motta inntrykk. Den som kun penetrerer selv, vil uvegerlig trekkes mer mot alenegang og solospill.

Forøvrig er det ikke bare fotballmiljøet som kunne ha godt av å åpne seg opp litt. Innføring av penetrasjonspåbud kunne nok skape nye lyder og uttrykk også i hiphop- og metal-miljøet, og kanskje også blant undersøkende journalister – et incentiv til å ta pennen i en annen hånd og gå i seg selv.

Marginaliserte menn

2006-01-23T10:24:00.000+01:00

Før jul var forsiden på Kampanje viet til mannens tilbakekomst i reklamebransjens sikte. Under overskriften "Den glemte mannen" skriver Mari Mellum at "kvinne 32"-målgruppen ikke er det eneste man tenker på lenger. Argumentasjonen har lenge vært at kvinnene bestemmer over innkjøp til hjemmet og igangsetter oppussing, samt at de er lettere å påvirke gjennom reklame (menn er visstnok mer opptatt av å forhøre seg med venner og undersøke spesifikasjoner og testresultater, mens kvinnene handler på impuls).

Nå skal mennene tiltales med "tradisjonelle mannlige verdier". Det vil si at de ikke skal latterliggjøres lenger, som mannen i Byggmakkerreklamen med ti tommeltotter. En annen vridning er visstnok at nå er det lov å le av kvinner i reklame, som i Kamille-reklamene (som jeg synes er ekstremt flaue og neppe føles særlig treffende for noen, finnes det noe flauere enn en dårlig karikatur, egentlig?)

Men i dagens DB kommenterer Jan Zahl at TV-sesongen synes å være innrettet nesten utelukkende mot kvinner, med Dansefeber, Idol, feelgoodreality om homohåndball, interiørprogrammer etc. Ut fra hans analyse er det eneste mannevennlige på TV sporten. Detteer dårlige nyheter for oss menn som ikke liker sport. Det eneste som blir igjen å se da er faktisk nyheter og debattprogrammer, og litt verkstedreality for de som liker det.

Zahls har ett godt spørsmål i denne sammenhengen: Flommen av Feelgood-reality, dans, paljetter, håndballhomser og interiørstylister reflekterer hvordan markeds- og programavdelingene i store norske mediehus tolker norske kvinners ønsker, interesser og behov. Kjenner de seg igjen i dette bildet av seg selv?

Man kan også spørre seg om programmer rettet mot menn ville vært noe bedre i det hele tatt.

Satire schmatire

2006-01-21T11:59:00.000+01:00

De fleste har sikkert fått med seg debatten rundt Jyllands-postens publisering av 12 Muhammedkarikaturer? Som Espen Stueland påpeker i en fin kommentar i Morgenbladet, har enigheten i media vært ganske stor om at muslimene er humørløse ytringsfrihetsmotstandere. Min førstereaksjon var også noe i den gata. Men saken er mer komplisert enn som så (surprise!).

For det første: saken som lå til grunn for Jyllands-Postens stunt var at en barnebokforfatter ikke kunne finne noen illustratører som torde å tegne en helt streit tegning av Muhammed, fordi et brudd på avbildingsforbudet kunne medføre represalier fra muslimer. Men så går JP ut med sin invitasjon til danske tegnere, og det skjer et sprang fra Muhammedtegning til Muhammedkarikatur. Fire av karikaturene er svært banale, og nører bare opp om terroristfordommer av typen skjegg-kniv-bombe-mann. Fire av dem ironiserer over JPs stunt, tre er harmløse avbildninger og den siste tematiserer tegnerens egen frykt.

Jeg vil tro de fleste muslimene legger merke til og husker de fire mest lavpannede karikaturene. Sånn er det bare. Om man har skrevet en artikkel, og får to tilbakemeldinger, hvorav den ene er en hyggelig kommentar, mens den andre er en rasende kritikk på et helt misforstått grunnlag, er det ikke tvil om hvilken man hisser seg opp over og svarer på.

Jeg har stor sans for argumentet om at man må kunne tulle med hverandre, at bare da har man en ordentlig toleranse. Resonnementet går: hvis man ikke kan spøke med muslimene, behandler man dem som barn eller som sinnslidende, ”man må være forsiktig med hva man sier til dem, for de forstår ikke så mye stakkars”. Denne argumentasjonen har imidlertid også sine svakheter. For eksempel at det er forutsatt at barna og de sinnslidende egentlig er en del av vår kultur og idealet er å få dem til å inngå som fullverdige medlemmer, bli ”normale”. Muslimer er gjerne medlemmer av andre kulturer, og det vil være urimelig å tvinge dem til å tenke som ”oss”. Deres normal er ikke vår normal.

Når vi skal tenke rundt dette, er det naturlig for oss å snu situasjonen og spørre: ville ”vi” vestlige sende drapstrusler til noen fordi de tegnet en historisk person? Nei, selvfølgelig ikke. Og vi ler av satire og karikaturer. Til og med politikerne må le av dem som fornærmer dem. Dermed fremstår vi som mer opplyste. Men det blir noe annet om satiren oppfattes som den er basert på helt feilaktige premisser, som urimelig og uopplyst. For eksempel en satire som har som premiss at alle vestlige kvinner er horer, eller alle hvite er nazister. En slik satire ville vi avskrive som helt urimelig, og det lave nivået ville irritere oss.

Når jeg ser på filmanmeldelser på strengt kristne nettsteder, blir jeg ofte oppgitt over at de har misforstått fullstendig hva filmene handler om, og tar utgangspunkt i uvesentligheter når de foretar sine vurderinger. Men jeg holder en mulighet åpen for at de ville reagere akkurat likedan på en eventuell filmomtale fra min side. Vi vil for eksempel være uenig både om hva som er metaforer og hva metaforene står for.

På samme måte holder jeg en mulighet åpen for at min forståelse av Islam ikke bare er banal og forenklet (noe den garantert er) men at for eksempel et sånt begrep som satire kan ha en helt annen betydning, om noen, for muslimer. Og at forskjellige muslimer vil forstå det forskjellig. Men hvis vår kulturbestemte humor og satire setter normen for hva både ”vi” og ”de” skal le av, kan det bli som om en muslimsk avis skulle si noe dypt fornærmende og flåsete om vestlige, og så henvise til sine hellige skrifter for å si at vi ikke forstår deres ytring.

Dette blir langt, men dette er rett og slett en problemstilling jeg synes det er vanskelig å håndtere. Hvorfor skal gode muslimer bry seg med hva noen tullete, ignorante dansker tegner? Ville de samme danskene sende drapstrusler til muslimske karikatører? Selvfølgelig ikke. Men fordi om tegningene ikke ”betyr” noe i vår kultur om man ikke ”tror” på dem, må vi forstå at de kan gjøre det for andre. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg av og til uvilkårlig tenker om både latinoer, muslimer og kristne at de oppfører seg som unger eller tenåringer. Men de tenker sannsynligvis at jeg er en tulling. Og deres grunner til å tenke akkurat det samsvarer sannsynligvis med mine blinde flekker.

Reprise

2006-01-19T16:42:00.000+01:00

I forbindelse med debatten om sekstimersdagen på NRK i går, tillater jeg meg å linke til denne posten fra for en stund siden, hvor jeg nevner ett og annet om sekstimersdagen som sjelden kommenteres i debattene.

Et spørsmål om selvRESPEKT!

2006-01-18T15:47:00.000+01:00

Ser på reprise av Standpunkt. Alle er veldig opptatt av de fattiges selvrespekt. Bygger man opp sosialklientenes selvrespekt gjennom å tvinge dem opp om morran eller gjennom å ikke gjøre det? Eller gjennom å gi dem mer penger? Kanskje et av de største problemene er den retorikken som går igjen i alle disse problemene, hvor det er underforstått at man får mye mer selvrespekt av å jobbe enn av å ikke gjøre det?

Kanskje en løsning kunne være en holdningskampanje med slagordet "Det er ikke så nøye"?

Med foldere hvor det står: "Slapp av, du trenger ikke ha dårlig samvittighet fordi du ikke jobber, det finnes alltid en andel trygdede i et samfunn. Vi betaler deg for å fylle den rollen og holde nivået ved like. Her, ta disse pengene, no strings attached; og husk – vi ville ikke vært et ordentlig samfunn uten sånne som deg."

Fett nok

2006-01-14T12:33:00.000+01:00

I en artikkel i The world in 2006, utgitt av the Economist, skriver Emma Duncan at i motsetning til det vi ofte leser, blir ikke verden feitere og feitere. I hvertfall ikke i rike land. Både i USA og i Storbritannia har fedmeveksten flata ut, rundt 2003, og det er til og med mulig at kurven vil gå nedover.

Noen av årsakene som nevnes er ikke særlig overraskende: økt oppmerksomhet rundt kosthold og helse hos institusjoner og fabrikanter, slankhet som statussymbol etc. Men en faktor som er litt mer interessant er følgende: det er et sammenfall mellom kurvene for kvinner i arbeidslivet og den nasjonale fedmen. Veksten av kvinneandelen i arbeidslivet stanset like før veksten i magemålet.

Forklaringen ifølge artikkelen er enkel: mat som tilberedes utenfor hjemmet, inneholder mer sukker og fett. Et godt argument for sekstimersdagen er altså at den vil gjøre oss tynnere. I arabiske land, derimot, vil folk bli feitere etterhvert som flere kvinner kommer ut i arbeidslivet.

Rike barn leker lengst

2006-01-14T12:05:00.000+01:00

Jeg har innsett et skremmende faktum: i det siste har jeg ofte grepet meg selv i å lese artikler om aldring med stor interesse. Jeg leser om at intellektuelle har mye større motstandskraft mot alzheimer og lignende lidelser. Eller om at Tysklands befolkning over 65 lenge har vært 25% av befolkningen over 20, men vil komme opp på 50% i løpet av de neste 30 åra.

Kanskje er det fordi jeg fyller 30 i løpet av året. Men det kan også være at mine foreldre, babyboomerne, fyller 60, og tar det opp overalt i media. I og med at de er en sunn og frisk generasjon, skulle man tro de kunne tåle å være i jobb litt lenger, og det er det også mange som holder fast på som en løsning. Haigapet lukker seg visstnok om gjennomsnittlig pensjonsalder øker til 70.

For en stund siden sto det en artikkel i Economist under overskriften "Greed is good for you". Her ble vi fortalt at rike og vellykkede fondsmeglere og storbosser i finanslivet ofte blir riktig gamle før de pensjonerer seg, om de gjør det i det hele tatt, og oppsummerer:

"So what lessons can ordinary mortals glean from the Krocs and the Kerkorians? First, be your own boss—then nobody can sack you or force you to retire. Voters and managers, who control the fates of politicians and of ordinary workers, are foolishly susceptible to ageist prejudice. Shareholders, by contrast, don't care how wrinkly a chap looks so long as he delivers the dividends. Second, never retire—it rots the brain. Mr Murdoch once returned an advance he had been given to produce his autobiography, remarking that sitting down to write his life story would be like admitting it was all over."

Artikkelen framstår som selvhjelpsråd om å beholde piffen livet ut, men om metoden innebærer å være på toppen av nærngspyramiden sier det seg selv hvor forsvinnende få personer som kan benytte seg av den, og av det følger at det blir vanskelig å kreve at verdens kontorister og byråkrater skal holde på til de stuper.

På den andre siden var et viktig poeng i artikkelen at disse rikingene ikke trengte å jobbe, de kunne pensjonert seg forlengst og levd på sine trillioner, altså er det ikke nødvendigvis pengene som styrer det hele, men ambisjon. Og det er en tendens til at også yrkesgrupper som forfattere og kunstnere fortsetter å jobbe livet ut, selv om de ikke blir rike av det.

Selv om begrepet "kontorjobb" er en ekstrem generalisering, kan det virke som det er noe man gjør best i å holde seg unna, åkke som.

Gjør porten vid

2006-01-08T17:32:00.000+01:00

Ja, en stund gikk det altså ikke an å legge inn kommentarer her på bloggen, fordi jeg hadde gjort noe feil med innstillingene. De kommentarene som ble skrevet i den perioden forsvant visst bare inn i internettet et sted. Men nå er det fiksa, så da er det bare å kommentere av hjertens lyst.

King Kong Ping Pong

2006-01-07T15:34:00.000+01:00

For å utlevere meg selv litt først: Jeg må innrømme at jeg har venta utålmodig på at noen skulle klage over den rasistiske framstillinga av øyboerne i King Kong. Jo, det har blitt kommentert i en svensk avis og på imdb, men ikke noe sted av betydning som jeg har merket meg. Og hvorfor har jeg venta så fingertrommende på en sånn kritikk? Jo, for at jeg skulle få anledningen til å lire av meg denne regla:

For det første er øyboerne en så tydelig karikatur over forgangne skildringer av "de primitive" at det er vanskelig å tolke den som annet enn en kommentar til vår egen fremmedfrykt og/eller en eksponering av tradisjonell vestlig framstilling av "det fremmede". I sin utvetydighet og overdrivelse er den mye mindre problematisk enn den halvkamuflerte rasismen i filmer som "Star Wars" og "Ringenes Herre".

For det andre: øyboerne er jo et bilde på "oss": det moderne mennesket som har laget en mur mellom seg selv og naturen, som lever i et goldt og vegetasjonsløst landskap; beskyttet fra naturens luner og farer, men også avsperret fra dens frodige mangfold osv.

Der. Så fikk jeg sagt det lell.

Se, den virker ennå!

2006-01-06T12:40:00.000+01:00

En distingvert franskmann på 77 år har prøvd å ødelegge Duchamps pissoir med en hammer, melder Politiken. Jeg har ikke noe problem med å forstå at noen kan mene at dette verket er ansvarlig for alt som er galt med kunsten i dag, men at det skal hjelpe på noe som helst slags vis å gå løs på det fysisk? Men så er jeg heller ikke en distingvert franskmann.

Men dette minner jo en hel del om den pågående Faldbakkendebatten, om man bytter ut "distingvert franskmann" med "Sørheim/Nerdrum" og "hammer" med "debattinnlegg".

Og et vittig ordspill i anledning pissoiret:
"What breaks you only makes you stronger."

Courtesy of the house, hihi.

Trier triller videre

2006-01-05T13:42:00.000+01:00

Jeg så forresten "Manderlay" her om dagen. For meg virker det som den skiller seg fra Triers tidligere "kvinnelig selvoppofrelse"-filmer på en ganske drastisk måte, i og med at fortellerens identifikasjon og sympati ikke ligger hos Grace, men er gjennomført i sin latterliggjøring av henne.

Det kan jo leses som et naturlig variasjon etter at fortellerstemmen i Dogville forholdt seg til Tom og latterliggjorde ham (så vidt jeg husker). Men uansett: gjør dette filmen mer eller mindre "safe"? De tidligere filmenes dyrking av kvinnelig fornedrelse og godhet gjorde dem helt klart problematiske, men Manderlay framstår på den andre siden som litt vel uproblematisk kanskje? Å ha en sånn ironisk fortellerstemme blir på en måte et forbehold som tar kraften ut av filmen, blir det ikke?

Eller er denne desarmeringen av kjønnsproblematikken nødvendig for å flytte fokuset over til rasespørsmålet?

Bunnskrapt for kunnskap?

2006-01-05T10:38:00.000+01:00

Noen som husker Kjell Nordstrøm og "Funky Business"? Arbeiderne kontrollerer produksjonsmidlene, fordi de finnes i arbeidernes egne hoder osv? Arbeidsgiverne kan ikke stille krav lenger?

Jeg kom til å tenke på disse optimistiske tankene da jeg kikket i Newsweek i dag. Der står det om kunnskapsrevolusjonen, men også om den økte betydningen av kreativitet og talent. Det har dukket opp kommentarer i aviser og blader i høst som tar for seg ideen om kunnskapsnasjonen Norge. Stort sett har de sagt at med den utviklingen vi har i utdanningssystemet i norge har vi liten sjanse til å holde tritt med USA og voksende nasjoner som Kina (der satses det skikkelig). Guruer fra Sverige og Norge sier at eneste håp nå er å satse på å bli en kreativ nasjon.

I Newsweek påpekes imidlertid også de negative konsekvensene av den "talentdrevne økonomien". Noen ganske få byer og regioner fungerer som talent-magneter, noe som fører med seg en stor braindrain fra de omkringliggende områdene. Shanghai, Beijing og et par andre gir gass, resten av Asia blir liggende i bakevja. Også innenfor de enkeltstående kreative områdene, som San Francisco, viser målingene stadig større sosiale forskjeller målt i inntekt og boligstandard.

I Norge er også braindrain et problem. Unge med høyere utdanning eller kulturelle ambisjoner flytter til hovedstaden alle som en, for å være i nærheten av beslutningstakere, bevilgere og media. Kommuner, fylker og byer andre steder i Norge viser en manglende evne til å ta problemet på alvor. Muligens med unntak for Kulturbyen Stavanger og den Kreative Regionen Trøndelag (selv om det gjenstår å se om det siste er mer enn et tomt slagord).

I motsetning til hva noen eksperter forutså, ser det ikke ut til at kommunikasjonsteknologien uten videre får all verdens eksperter til å flytte ut på landet. For å motvirke talent-klattingen trengs det bevisste strategier. En slik finner vi i Wellington, New Zealand, hvor Peter Jackson i forbindelse med Ringenes Herre-innspillingen anla et kompetansesenter som skulle trekke til seg de beste filmfolkene fra hele verden. Han gjorde sin lille hjemby til en talentmagnet ved hjelp av et drastisk og uventet grep. Kanskje er det flere slike manøvre som trengs for å motvirke en global hillbillyfisering.

Nå ser jeg at dette begynner å minne om en leder i en norsk avis, gitt, selv om den ble litt lang. Jaja, det får så være.

Zap is not an exit

2006-01-03T10:49:00.000+01:00

Er det bare noe jeg innbiller meg, eller er det sånn at før i tida kunne man skifte over til tvn når det var reklame på tv2 og vice versa? Nå er det jo sånn at de samkjører alle reklamepausene, man kommer ikke unna. Er ikke dette en form for kartellvirksomhet? Vel er det ikke prissamarbeid, men det er ihvertfall ikke fri konkurranse. I den frie konkurransen ville vel alle kanaler lagt starten på ekstra spennende programmer midt i de andres reklamepauser?

Men nå glemmer jeg kanskje at kanalene ikke primært vil at noen skal se på programmene deres. Det er reklamespotene de tjener penger på. Derfor ønsker en gitt kanal ingenting mer enn at de seerne som zapper seg bort fra reklame på andre kanaler, skal finne reklame også her.

Uansett framstår det som nok et eksempel på at konkurransen avler homogenitet. Finnes det noen medievitere her som kan dette? Økonomer? Anyone?

Godt nyttår ja.

ferie

2005-12-18T23:23:00.000+01:00

Hvis noen skulle ha lurt på hvorfor det skjer lite her for tida, er det fordi jeg har vært på fjellet, uten innlagt vann og internett. Jeg kommer fortsatt til å være på tur en stund, men så er jeg tilbake på daglig basis. Som om noen bryr seg. Men lell. Hei!

Double or nothing

2005-12-11T11:04:00.000+01:00

DNs helgeutgave informerer oss om at de legendariske London-dobbeldekkerbussene skal tas ut av rute. Bussene med åpen plattform som man kan svinge seg på og av i fart mellom stoppestedene ved hjelp av en praktisk striptease-aktig stang, så vidt jeg husker. Bussene som har et separat lite førerhus for sjåføren, med egen inngang, og som av den grunn og plattform-grunnen må kjøre med konduktør.

Jeg husker at jeg hadde en leke-dobbeldekker da jeg var liten, og at dens dobbelt-så-høy-som-den-er-bred-format fascinerte meg. Dog ikke så mye som enkeltdekkerlekebussen som kunne skilte med dører som åpnet og lukket seg. Jeg har vært i London to ganger uten å ta en tur med dobbeldekker, så det fyller meg med en vemodig følelse av tapte muligheter og forgjengelighet …

Men det som var beholdningen i artikkelen var en kommentar fra en dobbeldekkerentusiast: "Det er forskjellen på digitalt og analogt. De nye bussene godtar bare to tilstander; av eller på. En eller null. Bussholdeplass eller ikke. Routemasteren godtar mellomstadier," skriver Simon Evans på en fanside.

Mellomstadier, frihet, men også risiko og uforutsigbarhet: Hvert år sklir en eller to personer av plattformen og dør. En del skader seg og går til sak. Til tross for dette uttalte Londons borgermester Ken Livingstone så sent som i 2003 at "Bare en grusom menneskefiendtlig galning vil ønske å kvitte seg med routemasteren".

Er det mest menneskevennlige samfunnet det som tillater folk å ta sjansen på å hoppe av og på i fart om de vil, med en implisitt aksept for at ulykker kan inntkreffe? Eller er det mest menneskevennlige å beskytte menneskene med binære dører og tydelig merkede bussholdeplasser? Forutsigbarhet på godt og vondt her altså. Nå skal det sies at den viktigste grunnen til dobbeldekkeravskaffelsen kan nok være utgiftene ved å bemanne én buss med to personer, når den attpåtil tar færre passasjerer enn en leddbuss.

inne- og uteklær

2005-12-09T14:14:00.000+01:00

I dagens Morgenblad prøver Sarah Sørheim og Nora C. Nerdrum å ta en "Keiserens nye klær". De sier at Matias Faldbakken ikke er noe særlig til kunstner, og at alle kritikerne bare hyller ham fordi de er redde for å ikke være "inne". Om de ikke skjønner noe av kunsten hans, skjønner de likevel at Faldbakken er den kuleste gutten i klassen, og at om de ikke lirer av seg noe tåkeprat om hvor bra greiene hans er, blir de stengt "ute", noe de er livredde for.

Artig manøver fra Sarah og Nerdrum. Det som er enda artigere er å se dette i lys av Faldbakkens nyutgitte bok "Snort Stories". La oss for eksempel trekke fram den første historien i boka, "Minimal kritikk", som handler om – nettopp – kritikk. I denne historien møter Faldbakken en (fiktiv, så vidt jeg vet) armensk kritiker ved navn Artoun Dilsizian (navnene er armenske og betyr hhv "Awake" og "Tongueless one"). Allerede i fortellingens innledning skriver Faldbakken:
"Det er en kjent sak at kritikere, som alle andre kulturarbeidere, er nervøse for sitt eget bidrag til debatten. Dette er fordi den kritiske diskurs er institusjonelt betinget, akkurat som den kunstneriske praksis. Det er kjennskapen til spillereglene som avgjør om en lesning er god eller ikke, på samme måte som det er kunnskapen om vilkårene for kunstnerisk produksjon som avgjør om et kunstverk er vellykket eller ikke."

Ut fra en sånn teori om kunstfeltet som et bevegelig, men lukket system, hvor et gitt antall utsagn til en hver tid er mulige, har både kritikerne som hyller Faldbakken og de som "avslører dem" fylt sine roller og gjort seg fortjent til sin plass på arenaen.

Sørheim og Nerdrum kritiserer a) kritikernes tåkete språk, de kritiserer b) kritikerne for å kaste seg på en trend uten å ha belegg for det, og c) de kritiserer Faldbakken for å ha et vagt og uhåndgripelig prosjekt som unndrar seg kategorisering og muligens ikke handler om noe som helst, annet enn å skape en aura av gatesmarthet, insinuerer de.

Når det gjelder det første: selv om jeg ikke synes eksemplene de trekker fram var riktig så kryptiske som de skal ha det til, så skal jeg ikke krangle på at Norske kunstkritikere skriver litt fomlete, og ofte mer vagt pekende enn analyserende.

Det andre: Her blir det straks mer komplekst. Kritikerne kaster seg på en trend, ok. Men, det er faktisk jobben til kritikerne. Det er også jobben til kunstnerne. På samme måte som mote, litteratur og aksjehandel, blir kunsten drevet framover av nyheter, nyhetens interesse og spekulasjon omkring potensielle nyheter, eller trender. Dette får kursen til å gå opp eller ned. På alle disse arenaene er det viktig å ha teft og innsikt, og et godt ry. Når det gjelder litteratur og kunst, er ambisjonene og forhåpningene større om at nyhetene og trendene skal "si oss noe om samfunnet vi lever i", men dette ligger mer i analysen enn i materialet. Altså er det heller kritikernes oppgave enn kunstnerens, men det hører altså inn under det første punktet.

Faldbakkens prosjekt har lenge dreid seg blant annet om nettopp dette: hvordan uttrykk fra subkulturen blir tatt opp i mainstreamen, hvordan søppelkultur blir til kunst, etc. Derfor er det helt naturlig at kunsten hans befinner seg i dette grenselandet, både fordi det er hans interesseområde og fordi det er hans emne. Dermed er det naturlig at kritikerne samler seg rundt ham, siden kritikernes mål er å ha teft for hvilke "nye" kunstnere som til enhver tid har teft for "det nye". Og det trenger man ikke kritisere dem for, selv om de kunne ha skrevet noe bedre om det.

En annen ting er at Sørheim og Nerdrum, i den grad deres kritikk var rettet mot Faldbakken selv, gir ham muligheten til å utføre følgende alltid like tilfredsstillende øvelse: å himle med øynene og påpeke at det de sier har han allerede sagt mye bedre i kunsten sin, han har til og med sagt det svart på hvitt, så de er litt sent ute.

Dog: Det at man har foregrepet kritikken mot en selv, diskvalifiserer ikke dermed de som kommer med den etterpå. Men når tospannet Sørheim/Nerdrum sier at Faldbakkens kunst er kryptisk, tar de sannsynligvis ikke i betraktning den delen av kunstprosjektet hans som foregår utenfor galleriveggene. Faldbakken har til stadighet gjentatt i intervjuer at han ikke er forfatter, men at bokutgivelsene kun må ses som en del av kunstprosjektet hans. Dermed er han også i den posisjon at han kan fungere som sin egen kritiker og fortolker, som kommenterer verket fra innsiden.

I den tidligere nevnte teksten, "Minimal kritikk", innfører nemlig Artoun Dilsizian en kritikkform som går ut på å gi en litterær utgivelse en anmeldelse som bare inneholder ordet NEI eller ordet JA, en slags kritikkens binære kode, en "tommelen opp eller ned" for den aktuelle boka. Problemet for kritikeren er at han må finne en måte å forsikre leseren om sin autoritet. Svært ofte vil en anmeldelse inneholde noe sånt som 80 prosent egenpresentasjon fra kritikerens side, og så den symbolske dommen, som tilsvarer JA/NEI. Anmelderen viser sin kunnskap og kløktighet gjennom språket, gjennom hva han velger å henvise til og sammenligne med, hva han trekker fram, hva han utelater etc. Mesteparten av teksten går altså med til å trykke på de rette knappene for at leseren skal tro at denne kritikerens JA/NEI er verdt å lytte til. Det Dilsizian gjør er å flytte denne virksomheten ut av anmeldelsen og inn på den sosiale arena. Han frekventerer de riktige festene og utestedene, gjør seg bemerket, får respekt fra de riktige folkene, og etter hvert kommer det til et punkt hvor andre anerkjente kritikere sitter og venter på hans JA/NEI før de selv skriver sine anmeldelser.

På samme måte som litteraturanmeldelsen ikke er en hermetisk lukket enhet som inneholder alle sine virksomme bestanddeler, er heller ikke kunstverket det. På samme måte som Dilsizians JA/NEI er en påstand som henter sin sannhetsgaranti i en annen sfære, kan vi si at Faldbakkens utstilte objekter er det. Objektene er påstander om hva som gjelder, hva som er ute, hva som er inne, (noe han understreker med den svarte plasten som både anonymiserer, henviser til søppelkultur, til det som har gått ut på dato og til det som er obskurt, det vi fremdeles ikke kjenner) Faldbakken har bygd opp sitt ry ikke bare i galleriene, men også gjennom bøkene sine. På samme tid ville en utgivelse som Snort stories aldri blitt utgitt om den ikke hadde Faldbakkens kunstneriske praksis å støtte seg til. For hvert spørsmål som kan stilles om bokens mangler som litteratur, kan boken implisitt vise til resten av det kunstneriske virket. Og på samme måte: jo mer tekst Faldbakken utgir i andre sammenhenger, jo mer "kryptiske" kan han tillate seg å la utstillingene sine være.

Den nye fritidsklassen

2005-12-09T10:01:00.000+01:00

Noen som leste sekstimersdag-artikkelen i forrige Morgenbladet? Det argumentet som slo meg mest var Øystein Dørums poeng om at forbruk krever fritid. "CD-er jeg ikke har tid til å høre på, har begrenset nytte," skriver han, i et DN-sitat.
Ikke bare trenger man tid til å nyte kulturprodukter og forbruksvarer, man trenger tid til å tilegne seg dem også. For meg har det alltid vært et mysterium hvem som egentlig går rundt og handler i butikkene i normalarbeidstiden, som unektelig utgjør den største delen av åpningstiden. Man skulle tro folk flest var på jobben, og at de shoppende masser består av arbeidsledige og trygdemottagende, supplert av studenter som burde vært på lesesalen.
Uansett er Dørums argument det jeg umiddelbart synes høres mest troverdig ut. Utsagnet hans er ikke ment å hevde sekstimersdagens fortreffelighet, det er en forklaring på hvorfor sekstimersdagen uvegerlig vil komme, av økonomisk nødvendighet.
Man legger raskt merke til at det ikke er aktuelt for noen av de som jobber i ledelse eller i "kreative" eller "uavhengige" yrker å gå ned til seks timers arbeidstid. Av de som nå står på og jobber for gjennomføringen av slike reformer, er det nok også svært få som selv vil gå ned i arbeidstid (skjønt, muligens når de nærmer seg pensjonsalderen, som en nedtrapping). De yrkesgruppene som i første rekke blir nevnt, og som har vært med i prøveordninger, er mekanikere og omsorgsarbeidere.
Hva blir så de strukturelle følgene av innføring av sekstimersdagen? Er det mulig at samfunnsgrupper som fra før av har liten innflytelse vil få rollen som forbruks- og fritidsklasse? Hvordan vil den politiske bevisstheten endre seg når fritid og forbruk blir en viktigere referanse for individet enn arbeidet? En ting er sikkert: utøvere av høystatusyrker som advokater, leger, ledere, media, reklame, politikk, og for den saks skyld kulturarbeidere, vil ikke gå ned i arbeidstid, og de vil fremdeles knytte sin identitet til jobben sin.
Fører sekstimersdagen til økt trivsel eller økt fremmedgjøring? Er den en nødvendig omplassering av "de som holder hjulene i gang"? Fra samfunnsmaskineriet til forbruksmaskineriet? Fra å bygge landet til å skape økonomisk vekst? Fra innflytelse gjennom arbeidet til en tilværelse som anonyme forbrukere? Er dette den nye fritidsklassen?

Irak: 10 svar på 10 krigskritikk-kritiske spørsmål

2005-12-08T13:34:00.000+01:00

Her, på Salon

Pakke og tråd

2005-12-08T09:59:00.000+01:00

I går så jeg retro-komedien Down with Love, hvor 60talls-playboyen Ewan MacGregor prøver å lure 60talls-"feministen" Renee Zellweger. Jeg var litt skeptisk på forhånd, men det skulle vise seg at jeg synes filmen var knallartig. I morres trodde jeg fremdeles at filmen hadde mange gode replikker, men da jeg logget meg inn på imdb og scrollet meg gjennom en lang diskusjon mellom folk som alle hadde sine replikk-favoritter (hvis fortreffelighet de argumenterte for med OMG! og WTF etc.) fant jeg ut at ingen av dem egentlig var så utsøkt vittige. De fleste som ble trukket fram i denne sammenhengen var egentlig litt flaue.

Nå skal jeg ikke late som om dette kom som en stor åpenbaring, siden jeg allerede var klar over at mye av min begeistring for filmen skyldtes koreografi (dog ikke som dans) og musikk, samt dialogens tempo og letthet – trekk ved filmen som er naturlige følger av dens screwball-hyllest-natur. Det er egentlig en ganske komplisert mekanikk. For vår nytelse er det sentralt at alt skal virke lett og ledig, uansett om det er en replikkveksling, ansiktsuttrykk, musikkens "mickey-mousing"iske kommentarer til det som skjer. Samtidig er det nødvendig å gjøre manøvrene så vanskelige at det er hevet over all vår under- og overbevisste tvil at det er ikke lett, at det er fullstendig unaturlig. Den humoristiske effekten ligger i spennet mellom tilskueren som flyter med filmen som et dun på en bris, og det tunge skrotlasset som sleper etter: underbevisstheten som huser hundre spørsmål av typen "Komponerte de musikken først, mon tro, eller formet komponisten sine fraser etter skuespillernes bevegelser?" eller "Hvor lenge øvde de for å få denne Ibsens-ripsbusker-dialogen til å høres så liketil ut?"

Barbara: another ruse, catcher? you know i have no interest in seeing you.
Catcher: but you know you have to. And you know I know you have to. I'm sure you know how things are at KNOW ever since your new Now.
Barbara: I have no way of knowing how things are now at KNOW. I knew how things were at KNOW before now.
Catcher: then you should know now at KNOW things are a lot like they are at Now. We have to interview every applicant for every job, and so do you...and you'd be going against Now's definition of discrimination and you wouldn't want the readers of Now or KNOW to know that, now, would you?

Den obligatoriske forsikringen om at det tilsynelatende lette ikke er det, kan ligge to steder: i materialet eller i utføringen. Her ligger det i materialet, på samme måte som vanskelige løp og akkorder i et klaverstykke borger for at pianisten presterer noe. Ligger det derimot i utføringen, er utfordringen større: utøveren må kommunisere en anstrengelse og ubesværethet samtidig. Vi ser dette for eksempel i Renee Zellwegers lange monolog. Vi tilskuere lar oss imponere at skuespilleren Zellweger framfører monologen raskt og sikkert, samtidig som hun legger inn akkurat så mye nøling og bekymring at vi blir forsikret gjennom personaen Barbara Novak om at dette er en tung tekst å huske. (Men de brukte visst "bare" seks takes, leste jeg et sted).

Franzen = Saabye?

2005-12-07T18:47:00.000+01:00

Etter at jeg hadde avsluttet Korrigeringer, gikk jeg sporenstreks på nett for å finne ut noe mer om denne Jonathan Franzen, som jeg har blitt så begeistra for. Og oppdaget at han er visst USAs Lars Saabye Christensen eller noe. Ihvertfall mener Ben Marcus det, se her. Noen som har lest noe av Marcus forresten? Eller en annen kar som virka som han kunne være interessant, Gary Lutz?

fortelling og deltagelse

2005-12-07T18:30:00.000+01:00

Jeg zappet akkurat mellom noen politiserier på TV’en. Og så vettu, tenkte jeg:
I så godt som alle krimserier (med forhørsscener) forekommer det rett som det er intense forhør hvor detektiven forteller den mistenkte ”historien om ham selv”. Forfatteren lever seg inn forbryterens motivasjon, følelser og sjelsliv, med formuleringer som ”Men han brydde seg ikke om din innsats, gjorde han vel?” eller ”Da hun løy til deg, var det nok. Det gudløse, falske kvinnemennesket! Så du slo henne med toastjernet.”. Hvorpå skurken (etter å ha blitt mer og mer opphisset og revet med) spontant fullfører historien, eller legger til de siste detaljene, eller bare bekrefter historien.
Et klassisk krim-grep: den Poirotske psykologiske retorikken, som manipulerer banditten til å røpe seg selv. Hvor mye dette ligner på reelle forhør på politikammeret er én sak, en annen er i hvor stor grad den minner om fortellingen som sjanger: Fortelleren er sikret tilhørerens oppmerksomhet så lenge tilhøreren tror at fortelleren forteller hans historie. Dermed vet han allerede slutten, det eneste han ønsker er å bli bekreftet, at hans historie blir fortalt. Fortelleren er egentlig bare en stedfortredende forteller. Han forteller på tilhørerens vegne, og stoler på at han stepper inn og fyller inn det som mangler. Han gjetter seg fram, og får sin bekreftelse gjennom lytterens tilslutning.
Det oppleves ofte som litt merkelig når den iskalde skurken, som har utmanøvrert alle gjennom hele episoden, plutselig bryter sammen og faller for et grep som alle kjenner fra tv-seriene, men i en forhørssituasjon er det den eneste valutaen han har tilgjengelig. Han kan ikke gi etterforskeren penger for historieframføringen, han kan ikke applaudere, den eneste reelle måten å betale ham er gjennom sin tilslutning til historien, sin deltagelse i den.
Denne anekdoten, eller dette fenomenet, har sin parallell et sted. Men hvor, mon tro?

første post

2005-11-25T20:22:00.000+01:00

Jepp. Da er den oppretta, bloggen. Ska vi sjå.