fortelling og deltagelse

Jeg zappet akkurat mellom noen politiserier på TV’en. Og så vettu, tenkte jeg:
I så godt som alle krimserier (med forhørsscener) forekommer det rett som det er intense forhør hvor detektiven forteller den mistenkte ”historien om ham selv”. Forfatteren lever seg inn forbryterens motivasjon, følelser og sjelsliv, med formuleringer som ”Men han brydde seg ikke om din innsats, gjorde han vel?” eller ”Da hun løy til deg, var det nok. Det gudløse, falske kvinnemennesket! Så du slo henne med toastjernet.”. Hvorpå skurken (etter å ha blitt mer og mer opphisset og revet med) spontant fullfører historien, eller legger til de siste detaljene, eller bare bekrefter historien.
Et klassisk krim-grep: den Poirotske psykologiske retorikken, som manipulerer banditten til å røpe seg selv. Hvor mye dette ligner på reelle forhør på politikammeret er én sak, en annen er i hvor stor grad den minner om fortellingen som sjanger: Fortelleren er sikret tilhørerens oppmerksomhet så lenge tilhøreren tror at fortelleren forteller hans historie. Dermed vet han allerede slutten, det eneste han ønsker er å bli bekreftet, at hans historie blir fortalt. Fortelleren er egentlig bare en stedfortredende forteller. Han forteller på tilhørerens vegne, og stoler på at han stepper inn og fyller inn det som mangler. Han gjetter seg fram, og får sin bekreftelse gjennom lytterens tilslutning.
Det oppleves ofte som litt merkelig når den iskalde skurken, som har utmanøvrert alle gjennom hele episoden, plutselig bryter sammen og faller for et grep som alle kjenner fra tv-seriene, men i en forhørssituasjon er det den eneste valutaen han har tilgjengelig. Han kan ikke gi etterforskeren penger for historieframføringen, han kan ikke applaudere, den eneste reelle måten å betale ham er gjennom sin tilslutning til historien, sin deltagelse i den.
Denne anekdoten, eller dette fenomenet, har sin parallell et sted. Men hvor, mon tro?