Demokrati i Næringslivet?

En annen av artiklene jeg kom over mens jeg leste om IA (som nevnt i posten under) er denne, som handler om forsøk med å lage interne markeder i bedrifter, som kan bedømme sannsynligheter og utfall bedre enn konsulenter og eksperter.

Et eksempel som nevnes er en børs i Iowa, hvor man kan kjøpe aksjer ut fra hvem man tror vil vinne presidentvalget (det er kanskje dette som kalles "future trading"?), og markedet treffer alltid mye bedre enn avisene og meningsmålerne, som prøver å finne ut det samme. På samme måte har de latt grupper av ansatte i forskjellige selskaper "vedde" på hvilke produkter som ville slå an, eller hva salget ville ende opp på, etc., og i alle tilfellene har disse "markedene" truffet bedre enn ekspertenes prognoser.

Så, er dette slutten på hierarki i businesslivet? Er det sånn at minste-felles-multiplumen av det alle arbeiderne mener, vil være riktigere enn det sjefene mener? Er det demokrati? Arbeiderne som tar over produksjonsmidlene? Tja.

Artikkelen jeg nevner er publisert i Time i 2004, så det er vel gammelt nytt. Men det minner meg om en bokanmeldelse jeg leste i The Economist, 29/05-2004. Av ”The wisdom of crowds: Why the many are smarter than the few and how collective wisdom shapes business, economies, societies and nations” av James Surowiecki

Surowieskckis hovedpoeng: Hvis en stor mengde mennesker uttaler seg uavhengig av hverandre om et spørsmål, vil det minste felles multiplum være et bedre utgangspunkt enn en ekspertuttalelse. Eksempel: under quiz-showet ”Who Wants to Be a Millionaire?” fikk de deltakerne som valgte å ringe en ekspert rett i 65% av tilfellene. De som valgte å spørre publikum i salen til råds, fikk rett i 91%.

Min kommentar: sannsynligvis er de fleste av de spørsmålene hvor deltagerne velger å ringe til en ekspert, slike som de oppfatter som spesielt vanskelige, i motsetning til de andre, som de intuitivt tror kan besvares av lekfolk.

Nytt eksempel: Surowiecki mener at alle viktige avgjørelser i firmaer bør tas av en så stor gruppe av ledere som mulig.

Min kommentar: Hm, kanskje vil dette føre til trygge, men passive avgjørelser, og i liten grad føre med seg innovasjon og risk-taking? (Se for eksempel på google-gründerne, som går i helt motsatt retning, og fronter seg selv som innovatører og eneveldige herskere, og nettopp ber folk om å stole på seg: (jfr. Artikkel i Mandag Morgen, tror jeg).

Kan det være slik at kapitalismen tvinger fram to former for innovasjon: Den ene ut fra statistiske beregninger på grunnlag av et stort tallmateriale, som alltid på Darwinistisk vis vil føre til en spissing av det som allerede er en suksess. Eksempel: dreiningen i TV som går ut på at ikke bare været, men fortrinnsvis absolutt alt skal framføres av pene unge kvinner.

Den andre er ut fra en risikovurdering: man stoler på teften til en enkelt designer, produkt-utvikler etc. og regner med at det vil lønne seg så godt den ene gangen av fem det slår an, at det vil gå i pluss i lengden.

Surowiecki selv sier at hans forslag er så radikalt at han forstår at det kan virke tullete. Så kan man spørre seg om et slikt forslag ville kunne bli vedtatt av et minste-felles-multiplum-råd, eller om en ekspert som han selv måtte presse det gjennom.

Nytt eksempel: Thomas Jefferson sa en gang: ”spør en landbruksarbeider og en professor om å vurdere det samme moralske spørsmålet. Den første vil besvare det like bra og ofte bedre enn den sistnevnte, fordi han ikke har blitt ledet på villspor av kunstige regler.”

Hm. Om landbruksarbeideren besvarer spørsmålet godt, er det fordi han har en intuitiv forståelse av den gjengse moral, i forståelsen det minste felles multiplum. Siden våre moralske dommere er våre medmennesker, og altså summen av deres vurderinger, vil dette svaret være riktigst. Professoren, på sin side, vi ha en analytisk distanse, som kanskje kan gjøre ham i stand til å skimte andre mulige moralbegrep. Eventuelt kan han greie å analysere til en viss grad hvorfor den moralske vurderingen blir som den blir. Nok en gang ender vi opp med at kollektive avgjørelser er konforme.

Og jeg høres ut som en elitist. I motsetning til til forretningslivet, som står for superdemokratiske idealer.

Men hva med incentiver? Hm. Kan man kreve at alle ansatte skal gamble med sine egne penger, for at de skal anstrenge seg for å gjøre de rette vurderingene? Og hva da med ansvarspulverisering i forhold til for eksempel etikk?

Dette var jaggu et interessant tema.