I 1950 publiserte matematikeren Alan Turing artikkelen "Computing machinery and intelligence", hvor han presenterer det som har blitt stående som ”Turing-testen”. For å teste en datamaskins kunstige intelligens, lar man en testperson føre to parallelle samtaler: den ene samtalepartneren er en annen person, den andre en datamaskin. Om testpersonen ikke greier å avgjøre hvem som er hva, har computeren passert testen. Men har maskinen egentlig bevist at den er intelligent? Strengt tatt har datamaskinen ikke bevist at den kan tenke, bare at den greier å gi oss inntrykk av at den kan tenke. Et fint poeng, men ikke så interessant som Turings motargument: at man kan si akkurat det samme om menneskene.
Vi kan ikke egentlig bedømme om folk rundt oss virkelig tenker og føler, eller om de bare lirer av seg utsagn og responser som skal overbevise oss om det. Wittgenstein beskriver menneskelig interaksjon som et språkspill med gitte regler. Barnet lærer seg å bruke ordet ”bil” fordi det belønnes med applaus når ordet brukes på rett tidspunkt. At ordet representerer en gjenstand i verden er ikke en del av regnestykket, språket har sin egen logikk. Vi er fanget i et språkspill hvor vi kaster ”gyldige” fraser fram og tilbake, uten at vi noen gang kan påvise at det vi sier har noen mening utover dette spillet.
Neil Strauss’ bok “The Game” (
Spillet heter den vel til og med på nors
k) setter allerede med tittelen i gang assosiasjoner til slikt spill. Boken starter med at Strauss selv får en forespørsel om å skrive en bok som tar for seg en subkultur av ”sjekkeeksperter”. Etterhvert blir han så fascinert av miljøet og teknikkene at han setter seg fore å bli en del av dette samfunnet selv, og i løpet av kort tid forvandler han seg selv fra en sjenert skribent-type med glissent hår, til en selvsikker og effektiv sjarmør. Han nærmer seg sitt felt som en vitenskapsmann, en idrettsutøver, en musiker.
Om man analyserer tilnærmelsesprosessen mellom mann og kvinne som om det var et spill, hva finner man da ut om de virksomme faktorene? Strauss finner, med god hjelp fra et eksisterende
”forskningsmiljø” raskt ut en rekke faktorer: man må bevise sosial verdi, gi inntrykk av å ha god selvtillit, vinne respekt hos mennene i en gruppe, ignorere kvinnen man er interessert i, etc.
Alt dette er lite mer enn common sense, javel, det er lett å si. Men det holder ikke å kunne identifisere en muskel, skal du bruke den må den trenes opp. Strauss utvikler og tilegner seg spesifikke teknikker: ferdig innøvde replikker og tema som inneholder og formidler de nødvendige signalene. I stedet for tomprat, går han rett på sak med underholdende anekdoter og engasjerende triks. Han lærer av hypnotisører og magikere. Teknikkene inneholder også retningslinjer for kroppsspråk og bevegelser, samt kvantisering av kvinnens respons, slik at man kan holde rede på hvor i prosessen man er.
Teknikkene finslipes, som i musikk eller sport; han trener, øver, forbereder seg gjennom å isolere de enkelte bestanddelene i utøvelsen, terper på de velprøvde mønstrene, helt til de sitter. Så går han ut i arenaen, øvingen omsettes i praksis på barer og kjøpesenter, teknikkene og mønstrene settes sammen. Som noter blir til melodier, blir ord og smil til sjarm. Som balanseoverføring blir til dribling, slik blir retorisk push&pull til flørting.
Vi lar oss gjerne imponere av toppidrettsutøvere og musikere. Det å kunne samtale med andre mennesker ser vi på som noe mer selvfølgelig. Det Strauss og hans kumpaner har gjort er å kvantisere noe som mennesker stort sett lærer intuitivt gjennom deltakelse i språkspill. Han siterer selv Carol Gilligans bok In a Different Voice: Psychological Theory and Women's Development.
"People used to look out on the playground and say that the boys were playing soccer and the girls were doing nothing. But the girls weren't doing nothing — they were talking. They were talking about the world to one another. And they became very expert about that in a way the boys did not."
Han innser selv at sjekkeartist-samfunnet består av nerder som ikke har greid å tilegne seg de nødvendige sosiale redskapene i løpet av oppveksten. Men gjennom å identifisere de ytre tegnene på sosial intelligens og selvtillit, kan de lære seg å emulere disse egenskapene. Strauss sier et sted i boka:
”I had taught myself the words, skills, and body language of a man of charisma and quality. Now I needed to develop the confidence, self-worth, and inner game to back it up. Otherwise, I'd just be a fake, and women would sense it instantly.”Her ligger også sporen til det ubehaget han etterhvert føler ved miljøet, nemlig at stadig flere av sjekkekunstnerne, ettersom teknikkene blir mer raffinerte, og miljøet vokser, blir ”sosiale roboter”. De mestrer spillet, men ikke vanlig menneskelig interaksjon. Resultatet er bl
ant annet at de ikke er så morsomme å være kompis med. Sjekkerne kan si de rette linjene, men kan de gi uttrykk for noe de selv mener eller føler? Tankene går til Will Ferrells karakter i Wedding Crashers: en sjekkeguru som forfører kvinner i fremmede menneskers begravelser, men fremdeles bor hos mora si. Strauss’ bekjente i miljøet forblir evige sjekkere, forholdene varer én natt. Roboten kan lure deg til å tro at den er et menneske, men bare til den går tom for replikker.
Internettradioen
Dailysonic har en fast humorserie som heter ”Fuck You Robot”. Her følger en transkripsjon av en episode:
Sang/intro:
In the future this is how it will be / our lives will be ruled by technology / there is one thing we still got / we got the right to say fuck you, Robot
Radiovert:
Fuck You Robot is a short radio drama about a young man and his robot, brought to you by the spirit of Henry David Thoreau.
Robot:
Human, your clothes don’t match
I don’t know how you expect to impress anyone dressed like that.
Mann: Yeah, look who’s talking.
Robot:
What, you don’t like this shirt
it cost me 80 bucks
and I had to order it
special
through the internet
and it’s limited edition
and signed by the designer …
Mann: (avbryter) Fuck you, Robot.
Når mannen kritiserer robotens skjorte svarer ikke roboten med en smaksvurdering, den argumenterer utelukkende med målbare størrelser, faktum som kan framvises. Vi kan nikke og si at ja, det er ganske robotaktig, ja. Samtidig ligger humoren i sketsjen i at vi hele tiden overraskes. Når roboten introduseres overraskes vi først over at den kritiserer klær, deretter at roboten selv har en skjorte på. Og hele den siste replikken høres merkelig kjent ut, som om vi har hørt et menneske si noe lignende en gang. Humor og Sci-Fi er sjangre som spiller på gjenkjennelse, og her gjenkjenner vi oss selv og våre venner som sosiale roboter: vi stoler på markører som pris og merkenavn. ”Det er Acne,” sier vi. ”Jeg kjøpte den i London” . Disse indikatorene gir oss en garanti for at vi har valgt det rette plagget, våre venner vil anerkjenne valget.
Vi er robotene, robotene er oss. Sketsjen sier i den innledende sangen at den handler om framtida, men i likhet med annen science fiction er det egentlig vårt eget samfunn som stilles til skue. Teknologien legger rammene for hvordan vi lever. Vi har ytringsfrihet, og kan si ”Fuck you Robot” så mye vi vil, men protestene foregår innenfor de gitte strukturene, og får ingen konsekvenser. Du kan ikke oppnå noe ved å provosere roboten, den kan ikke bli fornærmet. Roboten kjenner bare til det kvantiserbare, den tenker i kategorier: Your clothes don’t match.
I Thure Erik Lunds bøker finnes det ikke noe skille mellom natur og kultur. Alt er natur, men noe er teknologisk natur. Eller: alt er teknologi, men noe er organisk teknologi. Mobiltelefonene er levende organismer, menneskene defineres som ”pengeøkonomiske automater”. Datamaskinen og internettet er våre nye armer og bein. Vi er programmerte språkdokker.
Et av argumentene mot Turing-testens evne til å gjenkjenne menneskelig intelligens har tradisjonelt vært at mange mennesker ikke greier testen. Ofte har de et ganske begrenset arsenal av språklige responser, og kommer med ”feil” eller tilfeldige svar.
Sannsynligvis er det ikke vanskelig å programmere en datamaskin som har mer interessante utsagn å komme med enn det man hører på et gjennomsnittlig norsk sjekkested. Om man skulle ta Turing-testen er kanskje ikke det mest interessante spørsmålet om man er robot eller menneske. Hva med: Er du en god robot eller en dårlig?
