Pakke og tråd

I går så jeg retro-komedien Down with Love, hvor 60talls-playboyen Ewan MacGregor prøver å lure 60talls-"feministen" Renee Zellweger. Jeg var litt skeptisk på forhånd, men det skulle vise seg at jeg synes filmen var knallartig. I morres trodde jeg fremdeles at filmen hadde mange gode replikker, men da jeg logget meg inn på imdb og scrollet meg gjennom en lang diskusjon mellom folk som alle hadde sine replikk-favoritter (hvis fortreffelighet de argumenterte for med OMG! og WTF etc.) fant jeg ut at ingen av dem egentlig var så utsøkt vittige. De fleste som ble trukket fram i denne sammenhengen var egentlig litt flaue.

Nå skal jeg ikke late som om dette kom som en stor åpenbaring, siden jeg allerede var klar over at mye av min begeistring for filmen skyldtes koreografi (dog ikke som dans) og musikk, samt dialogens tempo og letthet – trekk ved filmen som er naturlige følger av dens screwball-hyllest-natur. Det er egentlig en ganske komplisert mekanikk. For vår nytelse er det sentralt at alt skal virke lett og ledig, uansett om det er en replikkveksling, ansiktsuttrykk, musikkens "mickey-mousing"iske kommentarer til det som skjer. Samtidig er det nødvendig å gjøre manøvrene så vanskelige at det er hevet over all vår under- og overbevisste tvil at det er ikke lett, at det er fullstendig unaturlig. Den humoristiske effekten ligger i spennet mellom tilskueren som flyter med filmen som et dun på en bris, og det tunge skrotlasset som sleper etter: underbevisstheten som huser hundre spørsmål av typen "Komponerte de musikken først, mon tro, eller formet komponisten sine fraser etter skuespillernes bevegelser?" eller "Hvor lenge øvde de for å få denne Ibsens-ripsbusker-dialogen til å høres så liketil ut?"

Barbara: another ruse, catcher? you know i have no interest in seeing you.
Catcher: but you know you have to. And you know I know you have to. I'm sure you know how things are at KNOW ever since your new Now.
Barbara: I have no way of knowing how things are now at KNOW. I knew how things were at KNOW before now.
Catcher: then you should know now at KNOW things are a lot like they are at Now. We have to interview every applicant for every job, and so do you...and you'd be going against Now's definition of discrimination and you wouldn't want the readers of Now or KNOW to know that, now, would you?

Den obligatoriske forsikringen om at det tilsynelatende lette ikke er det, kan ligge to steder: i materialet eller i utføringen. Her ligger det i materialet, på samme måte som vanskelige løp og akkorder i et klaverstykke borger for at pianisten presterer noe. Ligger det derimot i utføringen, er utfordringen større: utøveren må kommunisere en anstrengelse og ubesværethet samtidig. Vi ser dette for eksempel i Renee Zellwegers lange monolog. Vi tilskuere lar oss imponere at skuespilleren Zellweger framfører monologen raskt og sikkert, samtidig som hun legger inn akkurat så mye nøling og bekymring at vi blir forsikret gjennom personaen Barbara Novak om at dette er en tung tekst å huske. (Men de brukte visst "bare" seks takes, leste jeg et sted).