Den nye fritidsklassen

Noen som leste sekstimersdag-artikkelen i forrige Morgenbladet? Det argumentet som slo meg mest var Øystein Dørums poeng om at forbruk krever fritid. "CD-er jeg ikke har tid til å høre på, har begrenset nytte," skriver han, i et DN-sitat.
Ikke bare trenger man tid til å nyte kulturprodukter og forbruksvarer, man trenger tid til å tilegne seg dem også. For meg har det alltid vært et mysterium hvem som egentlig går rundt og handler i butikkene i normalarbeidstiden, som unektelig utgjør den største delen av åpningstiden. Man skulle tro folk flest var på jobben, og at de shoppende masser består av arbeidsledige og trygdemottagende, supplert av studenter som burde vært på lesesalen.
Uansett er Dørums argument det jeg umiddelbart synes høres mest troverdig ut. Utsagnet hans er ikke ment å hevde sekstimersdagens fortreffelighet, det er en forklaring på hvorfor sekstimersdagen uvegerlig vil komme, av økonomisk nødvendighet.
Man legger raskt merke til at det ikke er aktuelt for noen av de som jobber i ledelse eller i "kreative" eller "uavhengige" yrker å gå ned til seks timers arbeidstid. Av de som nå står på og jobber for gjennomføringen av slike reformer, er det nok også svært få som selv vil gå ned i arbeidstid (skjønt, muligens når de nærmer seg pensjonsalderen, som en nedtrapping). De yrkesgruppene som i første rekke blir nevnt, og som har vært med i prøveordninger, er mekanikere og omsorgsarbeidere.
Hva blir så de strukturelle følgene av innføring av sekstimersdagen? Er det mulig at samfunnsgrupper som fra før av har liten innflytelse vil få rollen som forbruks- og fritidsklasse? Hvordan vil den politiske bevisstheten endre seg når fritid og forbruk blir en viktigere referanse for individet enn arbeidet? En ting er sikkert: utøvere av høystatusyrker som advokater, leger, ledere, media, reklame, politikk, og for den saks skyld kulturarbeidere, vil ikke gå ned i arbeidstid, og de vil fremdeles knytte sin identitet til jobben sin.
Fører sekstimersdagen til økt trivsel eller økt fremmedgjøring? Er den en nødvendig omplassering av "de som holder hjulene i gang"? Fra samfunnsmaskineriet til forbruksmaskineriet? Fra å bygge landet til å skape økonomisk vekst? Fra innflytelse gjennom arbeidet til en tilværelse som anonyme forbrukere? Er dette den nye fritidsklassen?