inne- og uteklær

I dagens Morgenblad prøver Sarah Sørheim og Nora C. Nerdrum å ta en "Keiserens nye klær". De sier at Matias Faldbakken ikke er noe særlig til kunstner, og at alle kritikerne bare hyller ham fordi de er redde for å ikke være "inne". Om de ikke skjønner noe av kunsten hans, skjønner de likevel at Faldbakken er den kuleste gutten i klassen, og at om de ikke lirer av seg noe tåkeprat om hvor bra greiene hans er, blir de stengt "ute", noe de er livredde for.

Artig manøver fra Sarah og Nerdrum. Det som er enda artigere er å se dette i lys av Faldbakkens nyutgitte bok "Snort Stories". La oss for eksempel trekke fram den første historien i boka, "Minimal kritikk", som handler om – nettopp – kritikk. I denne historien møter Faldbakken en (fiktiv, så vidt jeg vet) armensk kritiker ved navn Artoun Dilsizian (navnene er armenske og betyr hhv "Awake" og "Tongueless one"). Allerede i fortellingens innledning skriver Faldbakken:
"Det er en kjent sak at kritikere, som alle andre kulturarbeidere, er nervøse for sitt eget bidrag til debatten. Dette er fordi den kritiske diskurs er institusjonelt betinget, akkurat som den kunstneriske praksis. Det er kjennskapen til spillereglene som avgjør om en lesning er god eller ikke, på samme måte som det er kunnskapen om vilkårene for kunstnerisk produksjon som avgjør om et kunstverk er vellykket eller ikke."

Ut fra en sånn teori om kunstfeltet som et bevegelig, men lukket system, hvor et gitt antall utsagn til en hver tid er mulige, har både kritikerne som hyller Faldbakken og de som "avslører dem" fylt sine roller og gjort seg fortjent til sin plass på arenaen.

Sørheim og Nerdrum kritiserer a) kritikernes tåkete språk, de kritiserer b) kritikerne for å kaste seg på en trend uten å ha belegg for det, og c) de kritiserer Faldbakken for å ha et vagt og uhåndgripelig prosjekt som unndrar seg kategorisering og muligens ikke handler om noe som helst, annet enn å skape en aura av gatesmarthet, insinuerer de.

Når det gjelder det første: selv om jeg ikke synes eksemplene de trekker fram var riktig så kryptiske som de skal ha det til, så skal jeg ikke krangle på at Norske kunstkritikere skriver litt fomlete, og ofte mer vagt pekende enn analyserende.

Det andre: Her blir det straks mer komplekst. Kritikerne kaster seg på en trend, ok. Men, det er faktisk jobben til kritikerne. Det er også jobben til kunstnerne. På samme måte som mote, litteratur og aksjehandel, blir kunsten drevet framover av nyheter, nyhetens interesse og spekulasjon omkring potensielle nyheter, eller trender. Dette får kursen til å gå opp eller ned. På alle disse arenaene er det viktig å ha teft og innsikt, og et godt ry. Når det gjelder litteratur og kunst, er ambisjonene og forhåpningene større om at nyhetene og trendene skal "si oss noe om samfunnet vi lever i", men dette ligger mer i analysen enn i materialet. Altså er det heller kritikernes oppgave enn kunstnerens, men det hører altså inn under det første punktet.

Faldbakkens prosjekt har lenge dreid seg blant annet om nettopp dette: hvordan uttrykk fra subkulturen blir tatt opp i mainstreamen, hvordan søppelkultur blir til kunst, etc. Derfor er det helt naturlig at kunsten hans befinner seg i dette grenselandet, både fordi det er hans interesseområde og fordi det er hans emne. Dermed er det naturlig at kritikerne samler seg rundt ham, siden kritikernes mål er å ha teft for hvilke "nye" kunstnere som til enhver tid har teft for "det nye". Og det trenger man ikke kritisere dem for, selv om de kunne ha skrevet noe bedre om det.

En annen ting er at Sørheim og Nerdrum, i den grad deres kritikk var rettet mot Faldbakken selv, gir ham muligheten til å utføre følgende alltid like tilfredsstillende øvelse: å himle med øynene og påpeke at det de sier har han allerede sagt mye bedre i kunsten sin, han har til og med sagt det svart på hvitt, så de er litt sent ute.

Dog: Det at man har foregrepet kritikken mot en selv, diskvalifiserer ikke dermed de som kommer med den etterpå. Men når tospannet Sørheim/Nerdrum sier at Faldbakkens kunst er kryptisk, tar de sannsynligvis ikke i betraktning den delen av kunstprosjektet hans som foregår utenfor galleriveggene. Faldbakken har til stadighet gjentatt i intervjuer at han ikke er forfatter, men at bokutgivelsene kun må ses som en del av kunstprosjektet hans. Dermed er han også i den posisjon at han kan fungere som sin egen kritiker og fortolker, som kommenterer verket fra innsiden.

I den tidligere nevnte teksten, "Minimal kritikk", innfører nemlig Artoun Dilsizian en kritikkform som går ut på å gi en litterær utgivelse en anmeldelse som bare inneholder ordet NEI eller ordet JA, en slags kritikkens binære kode, en "tommelen opp eller ned" for den aktuelle boka. Problemet for kritikeren er at han må finne en måte å forsikre leseren om sin autoritet. Svært ofte vil en anmeldelse inneholde noe sånt som 80 prosent egenpresentasjon fra kritikerens side, og så den symbolske dommen, som tilsvarer JA/NEI. Anmelderen viser sin kunnskap og kløktighet gjennom språket, gjennom hva han velger å henvise til og sammenligne med, hva han trekker fram, hva han utelater etc. Mesteparten av teksten går altså med til å trykke på de rette knappene for at leseren skal tro at denne kritikerens JA/NEI er verdt å lytte til. Det Dilsizian gjør er å flytte denne virksomheten ut av anmeldelsen og inn på den sosiale arena. Han frekventerer de riktige festene og utestedene, gjør seg bemerket, får respekt fra de riktige folkene, og etter hvert kommer det til et punkt hvor andre anerkjente kritikere sitter og venter på hans JA/NEI før de selv skriver sine anmeldelser.

På samme måte som litteraturanmeldelsen ikke er en hermetisk lukket enhet som inneholder alle sine virksomme bestanddeler, er heller ikke kunstverket det. På samme måte som Dilsizians JA/NEI er en påstand som henter sin sannhetsgaranti i en annen sfære, kan vi si at Faldbakkens utstilte objekter er det. Objektene er påstander om hva som gjelder, hva som er ute, hva som er inne, (noe han understreker med den svarte plasten som både anonymiserer, henviser til søppelkultur, til det som har gått ut på dato og til det som er obskurt, det vi fremdeles ikke kjenner) Faldbakken har bygd opp sitt ry ikke bare i galleriene, men også gjennom bøkene sine. På samme tid ville en utgivelse som Snort stories aldri blitt utgitt om den ikke hadde Faldbakkens kunstneriske praksis å støtte seg til. For hvert spørsmål som kan stilles om bokens mangler som litteratur, kan boken implisitt vise til resten av det kunstneriske virket. Og på samme måte: jo mer tekst Faldbakken utgir i andre sammenhenger, jo mer "kryptiske" kan han tillate seg å la utstillingene sine være.