Jentelus akademikus

Cathrine Holst har en fin gjennomgang av barrierer kvinner må forsere i akademia i Ny tid. En bloggpost om det samme finner du på denne blodferske bloggen.

Jentelus economicus?

Under overskrifta "Æsj, jentelus" skriver Camilla Bakken Øvald om følgende: "På økonomiske institutt rundt om i verden er lufta tjukk av frykt for at jenteluset skal spre seg, og at faget skal bli fratatt sin status som «ekte» vitenskap."

Hun kritiserer blant annet dyrkingen av idealet "homo economicus". ("Nyklassisk økonomisk teori formulerer homo economicus som et autonomt, individualistisk, presis, rasjonelt og nyttemaksimerende menneske.")

Som minner meg om en DN-kronikk jeg leste for en stund siden hvor også Kalle Moene (en mann) uttaler seg kritisk om homo economicus. Også interessant lesing.

Til slutt kan jeg jo gjenta min tidligere anbefaling av Steven Levitts Freakonomics, hvor temaet også belyses. Levitts poeng er rett og slett at incentiver ikke bare er rent økonomiske. Noe som egentlig ikke burde være overraskende for de fleste av oss, og ikke minst godt å høre. I Levitts arbeid virker det ihvertfall produktivt at han greier å se ut over økonomifagets tradisjonelle rammer.

Innovasjon Schminnovasjon

"Aldri før har det vært så mye fokus på innovasjon i Norge. Det undervises i innovasjon, det foreleses i innovasjon, SND har skifta navn til Innovasjon Norge."

Sånn kunne en kronikk om innovasjon starta. Men ville det vært sant? Hva med industrireisingen i Norge etter krigen? Utbyggingen av infrastruktur i hele samfunnet på 60- og 70-tallet? Forskjellen er vel heller at den gangen lagde man planer på politisk nivå, for så å få økonomer til å lage modeller for gjennomføringa. Nå er det økonomene som dikterer et handlingsrom for politikerne som blir smalere og smalere.

Kjetil Olaussen skriver på debattplass om Heia Tufte og Skaperen, TV-ritualer som etter hans mening skal allmengjøre idéen om at alt ansvaret for både ens egen og samfunnets framgang ligger på individets skuldre. Og ikke minst: Kritikk = klaging = uproduktivt = dårlig.

Gudleiv Forr skrev i helga halvt optimistisk om ansettelsen av Martinius Brandal som ny toppsjef i Aker Kværner. Økonom ut, ingeniør inn: En ny æra for ingeniøren? Forr retter blikket mot havområdene i nord og ser for seg 70-tallet på nytt. Men Forr er bekymret. Ingeniørene er trengt i bakgrunnen av jurister, samfunnsvitere og økonomer. Videregående skoler fokuserer ikke lenger på realfagene, men på sosial trening. Elevene lærer ikke å regne, vi må importere teknologer fra Kina. Vi må samle krefter til et nytt krafttak. Det krever politisk og strategisk lederskap. Han fortsetter med å gi revisjonsholdningene og problematiseringssamfunnet skylda for at skaperkraften ikke blir framelsket i sterk nok grad.

Så langt min parafrasering av Forr. Men jeg følger ham ikke helt når han synes å mene at konsekvensanalyser og bekymring for miljøet er det som hindrer politisk langsiktighet.

Selv mener jeg at det er avgjørende å satse på innovasjon og utdanning i Norge. Men jeg mener at hvis alt veltes over på individet (som vi også ser i høyere utdanning), vil vi stå svakere enn hvis staten tar ansvar. Og jeg tror den politiske viljen begrenses mer av økonomenes kalkulatorer enn av bekymrede miljøvernere. Og jeg tror systemkritikk kan være konstruktiv, og ikke bare surmaga sofaklaging.

Krekar snakker

Mulla Krekar intervjues av Carsten Thomassen i Dagbladet i dag. Mye interessant.

Spinoff

Mens jeg skrev den forrige blogposten googlet jeg litt, og fant noen artige og noen interessante ting. For eksempel: Burka Band, et jenteband fra Kabul (vurder sannhetsgehalten selv).

Noe litt mer seriøst: Women in Islam har linker til en haug med artikler om temaet.

Muslim Scmhuslim

Jeg vil forresten anbefale siste nummer av Samtiden, hvor både Iffit Qureshi og Shoaib Sultan har interessante artikler (sikkert flere også, så snart jeg får lest gjennom resten).

Noen som husker Fadime-drapet? Ei muslimsk jente ble drept av faren sin fordi hun forelsket seg i en svensk gutt? Vel, i Sultans sak påpekes det at de ikke var Muslimer, og at gutten ikke var svensk. Likevel var det denne framstillingen som ble stående i den norske medieframstillingen og debatten som fulgte denne saken. I Sverige ble disse feilene korrigert etterhvert, men i norge valgte alle debattantene å overse fakta, fordi saken passet så mye bedre inn i sjablongene hvis religionskonflikt kunne framlegges som årsak. Man får mer uttelling om man skriver "æresdrap" enn hvis man skriver "Alkoholisme" og "personlig tragedie" og "økonomiske uoverensstemmelser"; de siste er jo begreper som like gjerne kunne forekommet i omtale av en drapssak med bare etnisk norske involverte.

Du kan forøvrig lese en artikkel om det samme her i Ny tid.

Også Qureshis sak (som ligger ute på samtiden.no) er spennende lesning. Her er tema hvordan innvandrere blir tatt i mot i det offentlige. Samme tendens til å tolke alt ut fra religion og kultur blir tydelig: En professor fra Afghanistan kommer med sin kone, han får ikke jobb. Hun (som også har en doktorgrad fra universitetet i Kabul) må forsørge familien alene med en vaskejobb. Etter lang tid som arbeidsledig, med gjentatte avslag, går ektemannen inn i en depresjon, og blir oppfarende og aggresiv. Familien er i ferd med å gå i oppløsning. Det norske støtteapparatet reagerer med å oppfordre henne til å gå fra mannen. Artikkelen har flere lignende eksempler: kvinnene vil redde familien sin, norske hjelpere vil få dem til å bryte ut fra dem. Nok en gang henfaller man til en kulturell forklaring: den tyrraniske religiøse familiefaren som terroriserer alle andre. Man ser ikke etter de faktiske økonomiske forholdene som ligger bak.

Gudleiv Forr påpekte også denne økte tendensen til kulturelle forklaringsmodeller for et par uker siden, da i forbindelse med karikatursaken. Selv må jeg si jeg føler meg mer og mer som en materialist: jeg blir provosert av at karikatursaken blir en kulturkonflikt mellom østen og vesten. Opptøyene har hatt forskjellige årsaker i alle de landene de har forekommet. Politiske grupperinger har brukt karikaturene strategisk for å få større tilslutning. Unge, arbeidsløse menn har latt seg oppildne. Folk har blitt hentet med busser på bygda for å komme inn til byene og demonstrere, de visste knapt hva de demonstrerte mot.

Å forklare alt dette med religion i stedet for økonomi og politikk tjener ikke til noe annet enn å øke aggresjonen og minske forståelsen. Og hvorfor hører vi knapt noe annet enn at man har tatt kontakt med religiøse ledere? Hvorfor tar ikke pressefolk kontakt med pressefolk, filmfolk med filmfolk, politikere med politikere, fagforeningsfolk med fagforeningsfolk? Hva med å bruke mye mer energi på å knytte kontakter på de områdene hvor samarbeid er mer innlysende enn konflikt? For meg virker det som vår iver etter å tolke alt inn i religiøse og kulturelle forskjeller tilslører mer enn det forklarer.

Voldtekt: kan det være morsomt?

Hei, se her på denne tegneserien jeg fant på blodklubb-bloggen, og denne animasjonen. Det slår meg, tuller vi alt for lite med voldtekt? Hadde det vært sunt med mer voldtekts-humor? Eller kan sånt bare være morsomt for dophuene som surfer rundt på nettet etter lik-bilder? Når jeg søker på nettet på "rape" og "humor" finner jeg forresten dette forsøket på analyse av flere rasistiske og diskriminerende vitser. Er de moralsk tvilsomme eller ikke?

La meg så assosiere fritt til en sann historie fra boka Freakonomics, av den kjendis-økonomen Steven Levitt:

(Gjenfortalt etter hukommelsen) På 60-tallet jobbet en progressiv mann ved navn Stetson Kennedy med å infiltrere Ku Klux Klan. Han overleverte det han fant ut om dem, planene deres og de hemmelige passordene og strukturen i organisasjonen, til politiet og statsadvokaten, fortløpende. Men han kom ingen vei, klanen fortsatte å tiltrekke seg medlemmer, mens Stetson ble mer og mer oppgitt.

Så fikk han en lys idé: Han tok kontakt med manusforfatterne til Supermann-hørespillserien som på det tidspunktet var ekstremt populær blant Amerikas barn. Det viste seg at de manglet fiender som Supermann kunne nedkjempe, og gikk med på å skrive en lang serie hvor helten hamlet opp med klanen. Kennedy forsynte dem med de hemmelige passordene, titlene og kodene, alle klanens hemmeligheter, og de skrev dem inn i manuset. De viste seg å gli rett inn, fordi klanens hemmelige passord allerede var veldig gutteklubb-aktige og barnslige.

Etter seriens første episode var det full forvirring på klansmøtene, de måtte endre alle de hemmelige passordene. Men i neste episode ble de nye passordene skrevet inn, så det hjalp ikke. I tillegg ble det en hard belastning for Klansmennene å se ungene sine løpe rundt i putevar og kapper og leke "Supermann mot Klanen". Alle de hemmelige kodene virket ikke så kule når de hørte dem på barnehørespill eller av lekende barn. Og de ble redde for at ungene skulle komme over klan-uniformene deres. Resultatet var at klanens framgang ble snudd til en rask nedgang, og denne kampanjen står igjen som det mest effektive tiltaket mot Klanen noensinne.

Larm og innhold

Etter redaktør Eriksens avgang i Dagbladet er det mange som er ute og sier hva de mener, samtidig som de presiserer at de ikke skal legge seg borti. Særlig i avisens egne rekker. I lørdagens Dagblad presiserer Trude Ringheim at avisa er en fantastisk plass å være, Terje Mosnes harselerer over alle konspirasjonsteoriene, og Andreas Wiese antyder at man bør satse på nyheter og innhold. Det sier også Gudleiv Forr og Sissel B. Osvold til Klassekampen. De sier at de vil ha mindre forbrukerstoff og mer politikk, helst litt til venstre. DN kommer med mange forslag, mens VG godter seg på "lillebror"s bekostning. Alle ønsker og håper at det kan bli mindre dumt underholdningsstoff, men ingen tør helt å tro på det, for man må jo tjene penger og da må man gi folk det folk vil ha. Det trenger ikke bli så ille hvis de tar Arve Solstads gamle utsagn til seg: Vi skal ha med tøv, men det skal være intelligent tøv.

Dagens kritikk-kritikk

Erling Wicklund anmelder Trondheim Jazzorkesters plate "Tribute" på NRK i dag, og er kritisk, i beste forstand. Jeg tror det er første gang i norsk sammenheng jeg kan huske at en kritiker har vært så streng, og beskrevet de gode og de dårlige egenskapene på en måte som faktisk sier noe mer enn pludring om at "dette svinger". Han beskriver hvor bandet svikter i intonasjon og rytme, og gir et godt inntrykk av musikken gjennom ord. Dessverre fant jeg ikke noen anmeldelse på NRK på nett, så ingen link, altså.

Jeg har ikke hørt plata, men anmeldelsen får toppkarakter.

Kulturen tar ikke kaka

Jeg parafraserer Trond Giske fra kulturnytt i morges: Kulturen skal ikke bare være melis på kaka, den skal bringes inn i sentrum i næringsliv, utenrikssammenheng og helsesektoren.

For meg høres ikke dette ut som noen styrking av kulturen i seg selv, men en pen måte å formulere en instrumentell bruk: kulturen har sin nytte i den grad den kan brukes som et middel for å fremme næring, reklamere for Norge i utlandet eller brukes til å få folk friske.

I så måte kan det være at kulturen blir mer melis enn den noen gang har vært. Kanskje med et anstrøk av bakepulver. Men hva om den hadde vært en hjulvisp?