Muslim Scmhuslim

Jeg vil forresten anbefale siste nummer av Samtiden, hvor både Iffit Qureshi og Shoaib Sultan har interessante artikler (sikkert flere også, så snart jeg får lest gjennom resten).

Noen som husker Fadime-drapet? Ei muslimsk jente ble drept av faren sin fordi hun forelsket seg i en svensk gutt? Vel, i Sultans sak påpekes det at de ikke var Muslimer, og at gutten ikke var svensk. Likevel var det denne framstillingen som ble stående i den norske medieframstillingen og debatten som fulgte denne saken. I Sverige ble disse feilene korrigert etterhvert, men i norge valgte alle debattantene å overse fakta, fordi saken passet så mye bedre inn i sjablongene hvis religionskonflikt kunne framlegges som årsak. Man får mer uttelling om man skriver "æresdrap" enn hvis man skriver "Alkoholisme" og "personlig tragedie" og "økonomiske uoverensstemmelser"; de siste er jo begreper som like gjerne kunne forekommet i omtale av en drapssak med bare etnisk norske involverte.

Du kan forøvrig lese en artikkel om det samme her i Ny tid.

Også Qureshis sak (som ligger ute på samtiden.no) er spennende lesning. Her er tema hvordan innvandrere blir tatt i mot i det offentlige. Samme tendens til å tolke alt ut fra religion og kultur blir tydelig: En professor fra Afghanistan kommer med sin kone, han får ikke jobb. Hun (som også har en doktorgrad fra universitetet i Kabul) må forsørge familien alene med en vaskejobb. Etter lang tid som arbeidsledig, med gjentatte avslag, går ektemannen inn i en depresjon, og blir oppfarende og aggresiv. Familien er i ferd med å gå i oppløsning. Det norske støtteapparatet reagerer med å oppfordre henne til å gå fra mannen. Artikkelen har flere lignende eksempler: kvinnene vil redde familien sin, norske hjelpere vil få dem til å bryte ut fra dem. Nok en gang henfaller man til en kulturell forklaring: den tyrraniske religiøse familiefaren som terroriserer alle andre. Man ser ikke etter de faktiske økonomiske forholdene som ligger bak.

Gudleiv Forr påpekte også denne økte tendensen til kulturelle forklaringsmodeller for et par uker siden, da i forbindelse med karikatursaken. Selv må jeg si jeg føler meg mer og mer som en materialist: jeg blir provosert av at karikatursaken blir en kulturkonflikt mellom østen og vesten. Opptøyene har hatt forskjellige årsaker i alle de landene de har forekommet. Politiske grupperinger har brukt karikaturene strategisk for å få større tilslutning. Unge, arbeidsløse menn har latt seg oppildne. Folk har blitt hentet med busser på bygda for å komme inn til byene og demonstrere, de visste knapt hva de demonstrerte mot.

Å forklare alt dette med religion i stedet for økonomi og politikk tjener ikke til noe annet enn å øke aggresjonen og minske forståelsen. Og hvorfor hører vi knapt noe annet enn at man har tatt kontakt med religiøse ledere? Hvorfor tar ikke pressefolk kontakt med pressefolk, filmfolk med filmfolk, politikere med politikere, fagforeningsfolk med fagforeningsfolk? Hva med å bruke mye mer energi på å knytte kontakter på de områdene hvor samarbeid er mer innlysende enn konflikt? For meg virker det som vår iver etter å tolke alt inn i religiøse og kulturelle forskjeller tilslører mer enn det forklarer.