Double or nothing

DNs helgeutgave informerer oss om at de legendariske London-dobbeldekkerbussene skal tas ut av rute. Bussene med åpen plattform som man kan svinge seg på og av i fart mellom stoppestedene ved hjelp av en praktisk striptease-aktig stang, så vidt jeg husker. Bussene som har et separat lite førerhus for sjåføren, med egen inngang, og som av den grunn og plattform-grunnen må kjøre med konduktør.

Jeg husker at jeg hadde en leke-dobbeldekker da jeg var liten, og at dens dobbelt-så-høy-som-den-er-bred-format fascinerte meg. Dog ikke så mye som enkeltdekkerlekebussen som kunne skilte med dører som åpnet og lukket seg. Jeg har vært i London to ganger uten å ta en tur med dobbeldekker, så det fyller meg med en vemodig følelse av tapte muligheter og forgjengelighet …

Men det som var beholdningen i artikkelen var en kommentar fra en dobbeldekkerentusiast: "Det er forskjellen på digitalt og analogt. De nye bussene godtar bare to tilstander; av eller på. En eller null. Bussholdeplass eller ikke. Routemasteren godtar mellomstadier," skriver Simon Evans på en fanside.

Mellomstadier, frihet, men også risiko og uforutsigbarhet: Hvert år sklir en eller to personer av plattformen og dør. En del skader seg og går til sak. Til tross for dette uttalte Londons borgermester Ken Livingstone så sent som i 2003 at "Bare en grusom menneskefiendtlig galning vil ønske å kvitte seg med routemasteren".

Er det mest menneskevennlige samfunnet det som tillater folk å ta sjansen på å hoppe av og på i fart om de vil, med en implisitt aksept for at ulykker kan inntkreffe? Eller er det mest menneskevennlige å beskytte menneskene med binære dører og tydelig merkede bussholdeplasser? Forutsigbarhet på godt og vondt her altså. Nå skal det sies at den viktigste grunnen til dobbeldekkeravskaffelsen kan nok være utgiftene ved å bemanne én buss med to personer, når den attpåtil tar færre passasjerer enn en leddbuss.