Marginaliserte menn

Før jul var forsiden på Kampanje viet til mannens tilbakekomst i reklamebransjens sikte. Under overskriften "Den glemte mannen" skriver Mari Mellum at "kvinne 32"-målgruppen ikke er det eneste man tenker på lenger. Argumentasjonen har lenge vært at kvinnene bestemmer over innkjøp til hjemmet og igangsetter oppussing, samt at de er lettere å påvirke gjennom reklame (menn er visstnok mer opptatt av å forhøre seg med venner og undersøke spesifikasjoner og testresultater, mens kvinnene handler på impuls).

Nå skal mennene tiltales med "tradisjonelle mannlige verdier". Det vil si at de ikke skal latterliggjøres lenger, som mannen i Byggmakkerreklamen med ti tommeltotter. En annen vridning er visstnok at nå er det lov å le av kvinner i reklame, som i Kamille-reklamene (som jeg synes er ekstremt flaue og neppe føles særlig treffende for noen, finnes det noe flauere enn en dårlig karikatur, egentlig?)


Men i dagens DB kommenterer Jan Zahl at TV-sesongen synes å være innrettet nesten utelukkende mot kvinner, med Dansefeber, Idol, feelgoodreality om homohåndball, interiørprogrammer etc. Ut fra hans analyse er det eneste mannevennlige på TV sporten. Detteer dårlige nyheter for oss menn som ikke liker sport. Det eneste som blir igjen å se da er faktisk nyheter og debattprogrammer, og litt verkstedreality for de som liker det.

Zahls har ett godt spørsmål i denne sammenhengen: Flommen av Feelgood-reality, dans, paljetter, håndballhomser og interiørstylister reflekterer hvordan markeds- og programavdelingene i store norske mediehus tolker norske kvinners ønsker, interesser og behov. Kjenner de seg igjen i dette bildet av seg selv?

Man kan også spørre seg om programmer rettet mot menn ville vært noe bedre i det hele tatt.