Ut av garderobeskapet

I anledning at det nok en gang er snakk om homofili og sport i media, fristes jeg til å legge ut denne saken som sto på trykk for et halvårs tid siden i N&D. Selv om det kanskje ikke er helt blogsk.

UT AV GARDEROBESKAPET

Gjennombruddshissigheten i norsk fotball må opp – men ikke på banen.

Fotball er religion og politikk. Et av de områdene hvor vi investerer våre nasjonale og individuelle følelser. En avspeiling av samfunnet til enhver tid. Vi ser det i måten fotballen viser seg alle andre steder enn på banen, vi får fotballstrategi som bedriftsfilosofi, og fotballstjerner som undertøysmodeller.

Selv et par år etter at avisene sto fram på Beckhams vegne med hans metroseksuelle legning og bejublet ham som homseikon, viser imidlertid undersøkelser at frykten for homsene fremdeles stikker dypt hos norske fotballspillere. I en artikkelserie i Adresseavisen kommer det fram at en av seks toppspillere er redde for å skifte i samme garderobe som en eventuell homofil medspiller, selv om de ellers liker å posere både med og uten klær. Selvfølgelig kan det virke rart at de er så redde for å bli sett som objekter, tatt i betraktning at de blir kjøpt og solgt regelmessig. Heteroseksuelle menns penetrasjonsfrykt er velkjent, men fullstendig irrasjonell og lite produktiv. Særlig innen fotballen er det i realiteten mye å tjene på å erobre bakrommet også spillerne imellom.

Spillernes redsel er absolutt forståelig. Vi har en lang tradisjon for at mannen er den som er ute og jager med spydet sitt, og ikke den som risikerer å bli jaget. En tradisjon som har ført menn ut på korstog og ekspedisjoner og ut i moderne kriger, med alt fra sverd til pistoler og lyssabler. En standhaftig tro på det aggressive, det aktive, det løpende, det ballsparkende. Mens mennene har fylt rollen som aggressorer, har kvinnene tatt på seg oppgaven som konfliktløsere, omsorgspersoner og til en viss grad skapere av en kulturell kontinuitet. I dagens samfunn er det flere trender som gjør den gamle mannsrollen utdatert. Vi lever i et ordenssamfunn, hvor utøvingen av fysisk makt er overlatt til spesialister: hæren og politiet. Vi leser også annenhver uke at forskning på moderne bedriftskultur fremhever kvinnelige ledere som dyktigere enn mannlige fordi de ser ansattes behov og løser konflikter bedre. Til og med mennene synes det.

Og da er vi tilbake ved bedriftsfilosofi. På nittitallet fikk vi en oppsving i norsk fotball, nettopp fordi vi ga opp idealet om den individuelle stjernespilleren, krigeren. I stedet fikk vi en strategi som handlet om samarbeid og lagånd, om å “gjøre hverandre bedre” – og disse mer feminine verdiene bar frukter. Samtidig kom det kritikk mot denne fotballen, fordi det var “stygg fotball”. Det var det selvfølgelig ikke. Det var en ny form for estetikk. En mer kompleks og subtil estetikk – og muligens en mindre maskulin estetikk. Og hvem er det som har stått for estetiske nyvinninger i popkulturen de siste hundre åra, andre enn: homsene. Bare spør Beckham. Og spør Drillo. Det var tross alt hans homofotball, med “best uten ball” og “lange baller mot spissen” som satte oss på fotballkartet.

Det er lett å trekke konklusjonen at vi heller trenger flere enn færre homser i norsk fotball om vi skal komme noen vei. Dessverre blokkeres mulighetene av uvitenhet og frykt. Finnes det en vei ut av dette uføret? Den enkleste måten å eliminere toppfotballspillernes frykt for analpenetrasjon, ville muligens være å gjøre det obligatorisk. Om alle spillerne puler hverandre i rumpa – bare et par ganger, nok til at de lærer å like det – vil de være forsont med ideen, og dermed vil man ha fjernet en potensiell stressfaktor. Det sier seg selv at det vil bli lettere å konsentrere seg om spillet om de slipper å stri med en sånn unødvendig og irrasjonell frykt. Gjennomføringen av et slikt selvutviklings-program vil dessuten sannsynligvis føre med seg en ny form for samhørighet, noe som også vil slå positivt ut på banen. Jeg vil ha mange post-freudianere med meg når jeg antyder muligheten for at en slik praksis også vil åpne for mer kommunikative, “feminine” verdier. Å bli penetrert innebærer en mer responsiv tilstand enn å penetrere, oppmerksomheten rettes i større grad mot samspill og å motta inntrykk. Den som kun penetrerer selv, vil uvegerlig trekkes mer mot alenegang og solospill.

Forøvrig er det ikke bare fotballmiljøet som kunne ha godt av å åpne seg opp litt. Innføring av penetrasjonspåbud kunne nok skape nye lyder og uttrykk også i hiphop- og metal-miljøet, og kanskje også blant undersøkende journalister – et incentiv til å ta pennen i en annen hånd og gå i seg selv.