I forbindelse med debatten om sekstimersdagen på NRK i går, tillater jeg meg å linke til denne posten fra for en stund siden, hvor jeg nevner ett og annet om sekstimersdagen som sjelden kommenteres i debattene.
Jeg synes du tar opp mange interessante poeng om sekstimersdagen i den lenken din. Viktige ting, som kanskje kunne fortjent et velplassert innlegg et eller annet offentlig sted, akkurat nå?
Ikke helt ut av kontekst er også sammenrøringen mellom jobb og fritid som jeg selv holder med på for tiden. Frilans blir mye skriving hjemme, vips, der kommenterte jeg på avart, vips der var jeg på jobb igjen, ok konse nå, ops! Tok noen jerntabletter, må visst på do, se der hei! Kjøkkenet! Lage kaffe, men da kan jeg jo kanskje vaske opp litt mens den koker og trekker, oj sann, tid for lønsj gitt, ok, men da må jeg på butikken først. Og slik går dagene. Hvordan skal man telle timer? Det blir fort mye kvelds- og helgesarbeid av slikt. Journalist er for øvrig et høystatusyrke på mange måter (også frilans (kanskje ikke blant folk som har prøvd det)).
Sekstimersdagen var en god ide, _hvis_ den kunne gjort at flere flinke folk fikk relevant arbeid. Slik er det ikke på langt nær i dag, som du observerer.
Arbeidsledigheten blant godt utdannede er økende. De som har de gode stillingene er på sin side hjemme når de er på jobb (de har det koselig, trives som plommen), og på jobb når de er hjemme (husarbeid, unger, m.m.). Dette kom som en farsott i USAs middeklasse på åttitallet og oppover, og førte til latterlig mye overtidsarbeid, og vi begynte å ta etter Norge på sent nittitall. 1. januar i år åpnet arbeidsmiløloven opp for mer overtid her hjemme også (men det er ennå mye strengere her enn over there). Men folk jobber frilans og på prosjektstillinger, og da gjelder liksom ikke arbeidsmiljøloven like mye.
Mange unge ser likevel på dette som positivt, åttitallets kvalme USA-inspirerte legitimeringer fungerer som balsam på den forvirrede oppvoksende slekta. Vi, altså. Oss.
1 Comments:
Jeg synes du tar opp mange interessante poeng om sekstimersdagen i den lenken din. Viktige ting, som kanskje kunne fortjent et velplassert innlegg et eller annet offentlig sted, akkurat nå?
Ikke helt ut av kontekst er også sammenrøringen mellom jobb og fritid som jeg selv holder med på for tiden. Frilans blir mye skriving hjemme, vips, der kommenterte jeg på avart, vips der var jeg på jobb igjen, ok konse nå, ops! Tok noen jerntabletter, må visst på do, se der hei! Kjøkkenet! Lage kaffe, men da kan jeg jo kanskje vaske opp litt mens den koker og trekker, oj sann, tid for lønsj gitt, ok, men da må jeg på butikken først. Og slik går dagene. Hvordan skal man telle timer? Det blir fort mye kvelds- og helgesarbeid av slikt. Journalist er for øvrig et høystatusyrke på mange måter (også frilans (kanskje ikke blant folk som har prøvd det)).
Sekstimersdagen var en god ide, _hvis_ den kunne gjort at flere flinke folk fikk relevant arbeid. Slik er det ikke på langt nær i dag, som du observerer.
Arbeidsledigheten blant godt utdannede er økende. De som har de gode stillingene er på sin side hjemme når de er på jobb (de har det koselig, trives som plommen), og på jobb når de er hjemme (husarbeid, unger, m.m.). Dette kom som en farsott i USAs middeklasse på åttitallet og oppover, og førte til latterlig mye overtidsarbeid, og vi begynte å ta etter Norge på sent nittitall. 1. januar i år åpnet arbeidsmiløloven opp for mer overtid her hjemme også (men det er ennå mye strengere her enn over there). Men folk jobber frilans og på prosjektstillinger, og da gjelder liksom ikke arbeidsmiljøloven like mye.
Mange unge ser likevel på dette som positivt, åttitallets kvalme USA-inspirerte legitimeringer fungerer som balsam på den forvirrede oppvoksende slekta. Vi, altså. Oss.
Post a Comment
<< Home