Trier triller videre
Jeg så forresten "Manderlay" her om dagen. For meg virker det som den skiller seg fra Triers tidligere "kvinnelig selvoppofrelse"-filmer på en ganske drastisk måte, i og med at fortellerens identifikasjon og sympati ikke ligger hos Grace, men er gjennomført i sin latterliggjøring av henne.
Det kan jo leses som et naturlig variasjon etter at fortellerstemmen i Dogville forholdt seg til Tom og latterliggjorde ham (så vidt jeg husker). Men uansett: gjør dette filmen mer eller mindre "safe"? De tidligere filmenes dyrking av kvinnelig fornedrelse og godhet gjorde dem helt klart problematiske, men Manderlay framstår på den andre siden som litt vel uproblematisk kanskje? Å ha en sånn ironisk fortellerstemme blir på en måte et forbehold som tar kraften ut av filmen, blir det ikke?
Eller er denne desarmeringen av kjønnsproblematikken nødvendig for å flytte fokuset over til rasespørsmålet?
posted by Bår @ 1:42 PM
6 comments
6 Comments:
Jeg vet ikke om vrien er så ny. I forhold til Dogville synes jeg Manderlay tok for seg den samme problematikken, bare denne gangen på større gruppe.
Jeg tolket Dogville slik at den sa: Det er lite vits i å la seg undertrykke. Det er ingenting godt i å la seg undertrykke. Slik som Grace gjorde.
Manderlay sa akkurat det samme, bare på en gruppe.
USA-trilogien kan kanskje tolkes som en slags bevisstgjøring av de undertrykte, ikke la dette skje.
For øvrig så er jeg ikke enig i at alt Grace gjorde i Manderlay var latterlig. Men en del var jo det.
Det var artig, for jeg oppfatter den helt omvendt: menneskene vil alltid søke autoriteter, vi liker å la oss undertrykke. Å tro på en verden hvor ingen utøver makt over andre er naivt. Grace er naiv, og når hun prøver å innføre demokrati gjør hun vondt verre.
Det finnes jo ulike grader av alt. Selvsagt vil man alltid finne undertrykking i ulike sjatteringer, også i helt legitime former som f.eks. på psykiatriske institusjoner og i barneoppdragelse. Men jeg kan ikke se at Trier kommuniserer "Det er like greit å la seg undertrykke" med filmene sine. Filmene er laget for et voksent, _reflekterende_ publikum. Jepp, i motsetning til de fleste andre filmer med handling lagt til USA.
I Dogville tillater Grace at hun blir et offer, og hun lider på grunn av det - helt til hun finner ut at folkene er 0 verdt. Men det er da vitterlig hennes eget valg - hun sier ikke stopp når hun skulle gjort det.
I Manderlay gjør slavene seg til et offer - og lider på grunn av det. (Nei, ikke så tydelig før Grace kom, det vet vi jo lite om, men lider like fullt. Jepp, de ville kanskje lidd ute i resten av verden, men dette gjør da også de fleste andre.) De sier ikke stopp når de burde gjort det. Her passer det også å minne om at ikke alle slavene var klar over at Ma'ms lov var en strategi.
Mens også slavenes lidelse, som hos Grace, er selvpåført, klarer Manderlay å tydeliggjøre håpløsheten i det å institusjonalisere det reaksjonære. Mennesket klarer ikke å gjøre samfunnet bedre på et individuelt plan (Grace), og det klarer ikke å gjøre det bedre på et mer aggregert plan.
Det jeg liker personlig ved de to første flimene i USA-trilogien er at filmene provoserer meg, tvinger meg til å gjøre meg opp en mening når jeg helst ikke vil.
Legg også merke til at Trier blander inn det urefleksive menneske inn i begge Grace-rollene, i Dogville = den blinde og nådeløse hevnen. I Manderlay - en ustoppelig og ublyg (sex)lyst. Selvsagt er også "naturen-i-mennesket", det urefleksive, et hinder for frigjøring... Som menneske må man lære å holde urtrangene sine litt i tøyler, hvis ikke lager man et helsike for de andre vi deler jorden med. Dette er vanlig oppdragelse i de fleste kulturer over hele verden, men lett å glemme når man som voksen plutselig får hele, vakre, globaliserte kloden som boltreplass.
For øvrig blir alt naivt bare man abstraherer langt nok. Og jeg vil også si at jeg ikke sluker Manderlay like rått som jeg slukte Dogville, spesielt i begynnelsen var det noget mye finting og litt pinlig dialog som måtte til før universet hang litt sammen synes jeg.
Slavene gjør seg vel ikke til offer, nødvendigvis. Det er derimot sånn at de mest ressurssterke av dem (som i et representativt demokrati) bestemmer seg for å leve i et samfunn som er regulert på en spesiell måte.
Det at de er organisert i et samfunn på denne måten gir dem et sikkerhetsnett som de ikke ville hatt om de ble sluppet ut og overlatt til seg selv ute i verden.
En frihet som har irritert meg personlig er friheten til å velge strøm- og teleleverandør selv. Avisene blir redusert til kataloger over forbruksrådgivning, og jeg må bruke tida mi på å vurdere og undersøke hva som lønner seg for min økonomi. Forbrukermakt er opium for folket.
En åpenbar parallell til Manderlay er forøvrig krigen i Irak, eller mange u-landsprosjekter hvor vestens opplyste ideer har vist seg å gjøre situasjonen verre enn den var.
Er helt enig i at det å velge strøm/tele/adsl-leverandør selv er irriterende. Men jeg snakker dog ikke om frihet i mine innlegg.
Det jeg snakker om er dog progressivt. Samfunnets salat fortsetter å gro. Utviklingen, eller innviklingen alt etter hvordan man ser det, fortsetter også. Å prøve isolere seg mot dette er _svært_ naivt.
Hvor lenge hadde Manderlay fortsatt hvis Grace og røverne ikke kom på besøk? 25 år? 42 år? 70 år? Man kan ikke fryse tiden.
For øvrig er Irak-metaforen forholdvis bra, Maren dro det ganske langt ved å snakke om svart gull, glinsende olje og dusjende slavemenn...
Det som gjør Irak-metaforen mindre god er at Grace handlet pga. av godhet/naivitet, mens banden som står bak Irak-okkupasjonen hadde helt andre mer planlagte hensikter hvor makt, naturressurser, arbeidsplasser og nye markeder var sentrale. Nå kan de velge seg teleleverandør i Irak!
Dette er selvsagt ikke frihet. Ordet 'frihet' finner vi ofte i undertrykkernes språk.
Hvilke _større_ ideologier er det som sier at mennesket liker å la seg undertrykke, annet enn fascismen? Jeg tenkte på nettopp dette mens jeg jogget mot et sted mellom månen og solnedgangen i dag.
Det som jeg syntes var mest interessant med Manderley, er at den får meg til å undres over hvordan vi best kan organisere samfunnet.
Noen ting er helt klare i Manderley: det holder ikke med gode hensikter. Og det holder ikke med enkle regler, som at alle mennesker må få være frie(ikke-slaver).
Og hvordan skal endringene skje? Ikke for raskt. Ikke for sakte.
I dette perspektivet får jeg assosaisjoner til Animal farm. Men Manderley er ikke så rett fram.
Post a Comment
<< Home