Ut av garderobeskapet

I anledning at det nok en gang er snakk om homofili og sport i media, fristes jeg til å legge ut denne saken som sto på trykk for et halvårs tid siden i N&D. Selv om det kanskje ikke er helt blogsk.

UT AV GARDEROBESKAPET

Gjennombruddshissigheten i norsk fotball må opp – men ikke på banen.

Fotball er religion og politikk. Et av de områdene hvor vi investerer våre nasjonale og individuelle følelser. En avspeiling av samfunnet til enhver tid. Vi ser det i måten fotballen viser seg alle andre steder enn på banen, vi får fotballstrategi som bedriftsfilosofi, og fotballstjerner som undertøysmodeller.

Selv et par år etter at avisene sto fram på Beckhams vegne med hans metroseksuelle legning og bejublet ham som homseikon, viser imidlertid undersøkelser at frykten for homsene fremdeles stikker dypt hos norske fotballspillere. I en artikkelserie i Adresseavisen kommer det fram at en av seks toppspillere er redde for å skifte i samme garderobe som en eventuell homofil medspiller, selv om de ellers liker å posere både med og uten klær. Selvfølgelig kan det virke rart at de er så redde for å bli sett som objekter, tatt i betraktning at de blir kjøpt og solgt regelmessig. Heteroseksuelle menns penetrasjonsfrykt er velkjent, men fullstendig irrasjonell og lite produktiv. Særlig innen fotballen er det i realiteten mye å tjene på å erobre bakrommet også spillerne imellom.

Spillernes redsel er absolutt forståelig. Vi har en lang tradisjon for at mannen er den som er ute og jager med spydet sitt, og ikke den som risikerer å bli jaget. En tradisjon som har ført menn ut på korstog og ekspedisjoner og ut i moderne kriger, med alt fra sverd til pistoler og lyssabler. En standhaftig tro på det aggressive, det aktive, det løpende, det ballsparkende. Mens mennene har fylt rollen som aggressorer, har kvinnene tatt på seg oppgaven som konfliktløsere, omsorgspersoner og til en viss grad skapere av en kulturell kontinuitet. I dagens samfunn er det flere trender som gjør den gamle mannsrollen utdatert. Vi lever i et ordenssamfunn, hvor utøvingen av fysisk makt er overlatt til spesialister: hæren og politiet. Vi leser også annenhver uke at forskning på moderne bedriftskultur fremhever kvinnelige ledere som dyktigere enn mannlige fordi de ser ansattes behov og løser konflikter bedre. Til og med mennene synes det.

Og da er vi tilbake ved bedriftsfilosofi. På nittitallet fikk vi en oppsving i norsk fotball, nettopp fordi vi ga opp idealet om den individuelle stjernespilleren, krigeren. I stedet fikk vi en strategi som handlet om samarbeid og lagånd, om å “gjøre hverandre bedre” – og disse mer feminine verdiene bar frukter. Samtidig kom det kritikk mot denne fotballen, fordi det var “stygg fotball”. Det var det selvfølgelig ikke. Det var en ny form for estetikk. En mer kompleks og subtil estetikk – og muligens en mindre maskulin estetikk. Og hvem er det som har stått for estetiske nyvinninger i popkulturen de siste hundre åra, andre enn: homsene. Bare spør Beckham. Og spør Drillo. Det var tross alt hans homofotball, med “best uten ball” og “lange baller mot spissen” som satte oss på fotballkartet.

Det er lett å trekke konklusjonen at vi heller trenger flere enn færre homser i norsk fotball om vi skal komme noen vei. Dessverre blokkeres mulighetene av uvitenhet og frykt. Finnes det en vei ut av dette uføret? Den enkleste måten å eliminere toppfotballspillernes frykt for analpenetrasjon, ville muligens være å gjøre det obligatorisk. Om alle spillerne puler hverandre i rumpa – bare et par ganger, nok til at de lærer å like det – vil de være forsont med ideen, og dermed vil man ha fjernet en potensiell stressfaktor. Det sier seg selv at det vil bli lettere å konsentrere seg om spillet om de slipper å stri med en sånn unødvendig og irrasjonell frykt. Gjennomføringen av et slikt selvutviklings-program vil dessuten sannsynligvis føre med seg en ny form for samhørighet, noe som også vil slå positivt ut på banen. Jeg vil ha mange post-freudianere med meg når jeg antyder muligheten for at en slik praksis også vil åpne for mer kommunikative, “feminine” verdier. Å bli penetrert innebærer en mer responsiv tilstand enn å penetrere, oppmerksomheten rettes i større grad mot samspill og å motta inntrykk. Den som kun penetrerer selv, vil uvegerlig trekkes mer mot alenegang og solospill.

Forøvrig er det ikke bare fotballmiljøet som kunne ha godt av å åpne seg opp litt. Innføring av penetrasjonspåbud kunne nok skape nye lyder og uttrykk også i hiphop- og metal-miljøet, og kanskje også blant undersøkende journalister – et incentiv til å ta pennen i en annen hånd og gå i seg selv.

Marginaliserte menn

Før jul var forsiden på Kampanje viet til mannens tilbakekomst i reklamebransjens sikte. Under overskriften "Den glemte mannen" skriver Mari Mellum at "kvinne 32"-målgruppen ikke er det eneste man tenker på lenger. Argumentasjonen har lenge vært at kvinnene bestemmer over innkjøp til hjemmet og igangsetter oppussing, samt at de er lettere å påvirke gjennom reklame (menn er visstnok mer opptatt av å forhøre seg med venner og undersøke spesifikasjoner og testresultater, mens kvinnene handler på impuls).

Nå skal mennene tiltales med "tradisjonelle mannlige verdier". Det vil si at de ikke skal latterliggjøres lenger, som mannen i Byggmakkerreklamen med ti tommeltotter. En annen vridning er visstnok at nå er det lov å le av kvinner i reklame, som i Kamille-reklamene (som jeg synes er ekstremt flaue og neppe føles særlig treffende for noen, finnes det noe flauere enn en dårlig karikatur, egentlig?)


Men i dagens DB kommenterer Jan Zahl at TV-sesongen synes å være innrettet nesten utelukkende mot kvinner, med Dansefeber, Idol, feelgoodreality om homohåndball, interiørprogrammer etc. Ut fra hans analyse er det eneste mannevennlige på TV sporten. Detteer dårlige nyheter for oss menn som ikke liker sport. Det eneste som blir igjen å se da er faktisk nyheter og debattprogrammer, og litt verkstedreality for de som liker det.

Zahls har ett godt spørsmål i denne sammenhengen: Flommen av Feelgood-reality, dans, paljetter, håndballhomser og interiørstylister reflekterer hvordan markeds- og programavdelingene i store norske mediehus tolker norske kvinners ønsker, interesser og behov. Kjenner de seg igjen i dette bildet av seg selv?

Man kan også spørre seg om programmer rettet mot menn ville vært noe bedre i det hele tatt.

Satire schmatire

De fleste har sikkert fått med seg debatten rundt Jyllands-postens publisering av 12 Muhammedkarikaturer? Som Espen Stueland påpeker i en fin kommentar i Morgenbladet, har enigheten i media vært ganske stor om at muslimene er humørløse ytringsfrihetsmotstandere. Min førstereaksjon var også noe i den gata. Men saken er mer komplisert enn som så (surprise!).

For det første: saken som lå til grunn for Jyllands-Postens stunt var at en barnebokforfatter ikke kunne finne noen illustratører som torde å tegne en helt streit tegning av Muhammed, fordi et brudd på avbildingsforbudet kunne medføre represalier fra muslimer. Men så går JP ut med sin invitasjon til danske tegnere, og det skjer et sprang fra Muhammedtegning til Muhammedkarikatur. Fire av karikaturene er svært banale, og nører bare opp om terroristfordommer av typen skjegg-kniv-bombe-mann. Fire av dem ironiserer over JPs stunt, tre er harmløse avbildninger og den siste tematiserer tegnerens egen frykt.

Jeg vil tro de fleste muslimene legger merke til og husker de fire mest lavpannede karikaturene. Sånn er det bare. Om man har skrevet en artikkel, og får to tilbakemeldinger, hvorav den ene er en hyggelig kommentar, mens den andre er en rasende kritikk på et helt misforstått grunnlag, er det ikke tvil om hvilken man hisser seg opp over og svarer på.

Jeg har stor sans for argumentet om at man må kunne tulle med hverandre, at bare da har man en ordentlig toleranse. Resonnementet går: hvis man ikke kan spøke med muslimene, behandler man dem som barn eller som sinnslidende, ”man må være forsiktig med hva man sier til dem, for de forstår ikke så mye stakkars”. Denne argumentasjonen har imidlertid også sine svakheter. For eksempel at det er forutsatt at barna og de sinnslidende egentlig er en del av vår kultur og idealet er å få dem til å inngå som fullverdige medlemmer, bli ”normale”. Muslimer er gjerne medlemmer av andre kulturer, og det vil være urimelig å tvinge dem til å tenke som ”oss”. Deres normal er ikke vår normal.

Når vi skal tenke rundt dette, er det naturlig for oss å snu situasjonen og spørre: ville ”vi” vestlige sende drapstrusler til noen fordi de tegnet en historisk person? Nei, selvfølgelig ikke. Og vi ler av satire og karikaturer. Til og med politikerne må le av dem som fornærmer dem. Dermed fremstår vi som mer opplyste. Men det blir noe annet om satiren oppfattes som den er basert på helt feilaktige premisser, som urimelig og uopplyst. For eksempel en satire som har som premiss at alle vestlige kvinner er horer, eller alle hvite er nazister. En slik satire ville vi avskrive som helt urimelig, og det lave nivået ville irritere oss.

Når jeg ser på filmanmeldelser på strengt kristne nettsteder, blir jeg ofte oppgitt over at de har misforstått fullstendig hva filmene handler om, og tar utgangspunkt i uvesentligheter når de foretar sine vurderinger. Men jeg holder en mulighet åpen for at de ville reagere akkurat likedan på en eventuell filmomtale fra min side. Vi vil for eksempel være uenig både om hva som er metaforer og hva metaforene står for.

På samme måte holder jeg en mulighet åpen for at min forståelse av Islam ikke bare er banal og forenklet (noe den garantert er) men at for eksempel et sånt begrep som satire kan ha en helt annen betydning, om noen, for muslimer. Og at forskjellige muslimer vil forstå det forskjellig. Men hvis vår kulturbestemte humor og satire setter normen for hva både ”vi” og ”de” skal le av, kan det bli som om en muslimsk avis skulle si noe dypt fornærmende og flåsete om vestlige, og så henvise til sine hellige skrifter for å si at vi ikke forstår deres ytring.

Dette blir langt, men dette er rett og slett en problemstilling jeg synes det er vanskelig å håndtere. Hvorfor skal gode muslimer bry seg med hva noen tullete, ignorante dansker tegner? Ville de samme danskene sende drapstrusler til muslimske karikatører? Selvfølgelig ikke. Men fordi om tegningene ikke ”betyr” noe i vår kultur om man ikke ”tror” på dem, må vi forstå at de kan gjøre det for andre. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg av og til uvilkårlig tenker om både latinoer, muslimer og kristne at de oppfører seg som unger eller tenåringer. Men de tenker sannsynligvis at jeg er en tulling. Og deres grunner til å tenke akkurat det samsvarer sannsynligvis med mine blinde flekker.

Reprise

I forbindelse med debatten om sekstimersdagen på NRK i går, tillater jeg meg å linke til denne posten fra for en stund siden, hvor jeg nevner ett og annet om sekstimersdagen som sjelden kommenteres i debattene.

Et spørsmål om selvRESPEKT!

Ser på reprise av Standpunkt. Alle er veldig opptatt av de fattiges selvrespekt. Bygger man opp sosialklientenes selvrespekt gjennom å tvinge dem opp om morran eller gjennom å ikke gjøre det? Eller gjennom å gi dem mer penger? Kanskje et av de største problemene er den retorikken som går igjen i alle disse problemene, hvor det er underforstått at man får mye mer selvrespekt av å jobbe enn av å ikke gjøre det?

Kanskje en løsning kunne være en holdningskampanje med slagordet "Det er ikke så nøye"?

Med foldere hvor det står: "Slapp av, du trenger ikke ha dårlig samvittighet fordi du ikke jobber, det finnes alltid en andel trygdede i et samfunn. Vi betaler deg for å fylle den rollen og holde nivået ved like. Her, ta disse pengene, no strings attached; og husk – vi ville ikke vært et ordentlig samfunn uten sånne som deg."

Fett nok

I en artikkel i The world in 2006, utgitt av the Economist, skriver Emma Duncan at i motsetning til det vi ofte leser, blir ikke verden feitere og feitere. I hvertfall ikke i rike land. Både i USA og i Storbritannia har fedmeveksten flata ut, rundt 2003, og det er til og med mulig at kurven vil gå nedover.

Noen av årsakene som nevnes er ikke særlig overraskende: økt oppmerksomhet rundt kosthold og helse hos institusjoner og fabrikanter, slankhet som statussymbol etc. Men en faktor som er litt mer interessant er følgende: det er et sammenfall mellom kurvene for kvinner i arbeidslivet og den nasjonale fedmen. Veksten av kvinneandelen i arbeidslivet stanset like før veksten i magemålet.

Forklaringen ifølge artikkelen er enkel: mat som tilberedes utenfor hjemmet, inneholder mer sukker og fett. Et godt argument for sekstimersdagen er altså at den vil gjøre oss tynnere. I arabiske land, derimot, vil folk bli feitere etterhvert som flere kvinner kommer ut i arbeidslivet.

Rike barn leker lengst

Jeg har innsett et skremmende faktum: i det siste har jeg ofte grepet meg selv i å lese artikler om aldring med stor interesse. Jeg leser om at intellektuelle har mye større motstandskraft mot alzheimer og lignende lidelser. Eller om at Tysklands befolkning over 65 lenge har vært 25% av befolkningen over 20, men vil komme opp på 50% i løpet av de neste 30 åra.

Kanskje er det fordi jeg fyller 30 i løpet av året. Men det kan også være at mine foreldre, babyboomerne, fyller 60, og tar det opp overalt i media. I og med at de er en sunn og frisk generasjon, skulle man tro de kunne tåle å være i jobb litt lenger, og det er det også mange som holder fast på som en løsning. Haigapet lukker seg visstnok om gjennomsnittlig pensjonsalder øker til 70.

For en stund siden sto det en artikkel i Economist under overskriften "Greed is good for you". Her ble vi fortalt at rike og vellykkede fondsmeglere og storbosser i finanslivet ofte blir riktig gamle før de pensjonerer seg, om de gjør det i det hele tatt, og oppsummerer:

"So what lessons can ordinary mortals glean from the Krocs and the Kerkorians? First, be your own boss—then nobody can sack you or force you to retire. Voters and managers, who control the fates of politicians and of ordinary workers, are foolishly susceptible to ageist prejudice. Shareholders, by contrast, don't care how wrinkly a chap looks so long as he delivers the dividends. Second, never retire—it rots the brain. Mr Murdoch once returned an advance he had been given to produce his autobiography, remarking that sitting down to write his life story would be like admitting it was all over."

Artikkelen framstår som selvhjelpsråd om å beholde piffen livet ut, men om metoden innebærer å være på toppen av nærngspyramiden sier det seg selv hvor forsvinnende få personer som kan benytte seg av den, og av det følger at det blir vanskelig å kreve at verdens kontorister og byråkrater skal holde på til de stuper.

På den andre siden var et viktig poeng i artikkelen at disse rikingene ikke trengte å jobbe, de kunne pensjonert seg forlengst og levd på sine trillioner, altså er det ikke nødvendigvis pengene som styrer det hele, men ambisjon. Og det er en tendens til at også yrkesgrupper som forfattere og kunstnere fortsetter å jobbe livet ut, selv om de ikke blir rike av det.

Selv om begrepet "kontorjobb" er en ekstrem generalisering, kan det virke som det er noe man gjør best i å holde seg unna, åkke som.

Gjør porten vid

Ja, en stund gikk det altså ikke an å legge inn kommentarer her på bloggen, fordi jeg hadde gjort noe feil med innstillingene. De kommentarene som ble skrevet i den perioden forsvant visst bare inn i internettet et sted. Men nå er det fiksa, så da er det bare å kommentere av hjertens lyst.

King Kong Ping Pong

For å utlevere meg selv litt først: Jeg må innrømme at jeg har venta utålmodig på at noen skulle klage over den rasistiske framstillinga av øyboerne i King Kong. Jo, det har blitt kommentert i en svensk avis og på imdb, men ikke noe sted av betydning som jeg har merket meg. Og hvorfor har jeg venta så fingertrommende på en sånn kritikk? Jo, for at jeg skulle få anledningen til å lire av meg denne regla:

For det første er øyboerne en så tydelig karikatur over forgangne skildringer av "de primitive" at det er vanskelig å tolke den som annet enn en kommentar til vår egen fremmedfrykt og/eller en eksponering av tradisjonell vestlig framstilling av "det fremmede". I sin utvetydighet og overdrivelse er den mye mindre problematisk enn den halvkamuflerte rasismen i filmer som "Star Wars" og "Ringenes Herre".

For det andre: øyboerne er jo et bilde på "oss": det moderne mennesket som har laget en mur mellom seg selv og naturen, som lever i et goldt og vegetasjonsløst landskap; beskyttet fra naturens luner og farer, men også avsperret fra dens frodige mangfold osv.

Der. Så fikk jeg sagt det lell.

Se, den virker ennå!

En distingvert franskmann på 77 år har prøvd å ødelegge Duchamps pissoir med en hammer, melder Politiken. Jeg har ikke noe problem med å forstå at noen kan mene at dette verket er ansvarlig for alt som er galt med kunsten i dag, men at det skal hjelpe på noe som helst slags vis å gå løs på det fysisk? Men så er jeg heller ikke en distingvert franskmann.

Men dette minner jo en hel del om den pågående Faldbakkendebatten, om man bytter ut "distingvert franskmann" med "Sørheim/Nerdrum" og "hammer" med "debattinnlegg".

Og et vittig ordspill i anledning pissoiret:
"What breaks you only makes you stronger."

Courtesy of the house, hihi.

Trier triller videre

Jeg så forresten "Manderlay" her om dagen. For meg virker det som den skiller seg fra Triers tidligere "kvinnelig selvoppofrelse"-filmer på en ganske drastisk måte, i og med at fortellerens identifikasjon og sympati ikke ligger hos Grace, men er gjennomført i sin latterliggjøring av henne.

Det kan jo leses som et naturlig variasjon etter at fortellerstemmen i Dogville forholdt seg til Tom og latterliggjorde ham (så vidt jeg husker). Men uansett: gjør dette filmen mer eller mindre "safe"? De tidligere filmenes dyrking av kvinnelig fornedrelse og godhet gjorde dem helt klart problematiske, men Manderlay framstår på den andre siden som litt vel uproblematisk kanskje? Å ha en sånn ironisk fortellerstemme blir på en måte et forbehold som tar kraften ut av filmen, blir det ikke?

Eller er denne desarmeringen av kjønnsproblematikken nødvendig for å flytte fokuset over til rasespørsmålet?

Bunnskrapt for kunnskap?

Noen som husker Kjell Nordstrøm og "Funky Business"? Arbeiderne kontrollerer produksjonsmidlene, fordi de finnes i arbeidernes egne hoder osv? Arbeidsgiverne kan ikke stille krav lenger?

Jeg kom til å tenke på disse optimistiske tankene da jeg kikket i Newsweek i dag. Der står det om kunnskapsrevolusjonen, men også om den økte betydningen av kreativitet og talent. Det har dukket opp kommentarer i aviser og blader i høst som tar for seg ideen om kunnskapsnasjonen Norge. Stort sett har de sagt at med den utviklingen vi har i utdanningssystemet i norge har vi liten sjanse til å holde tritt med USA og voksende nasjoner som Kina (der satses det skikkelig). Guruer fra Sverige og Norge sier at eneste håp nå er å satse på å bli en kreativ nasjon.

I Newsweek påpekes imidlertid også de negative konsekvensene av den "talentdrevne økonomien". Noen ganske få byer og regioner fungerer som talent-magneter, noe som fører med seg en stor braindrain fra de omkringliggende områdene. Shanghai, Beijing og et par andre gir gass, resten av Asia blir liggende i bakevja. Også innenfor de enkeltstående kreative områdene, som San Francisco, viser målingene stadig større sosiale forskjeller målt i inntekt og boligstandard.

I Norge er også braindrain et problem. Unge med høyere utdanning eller kulturelle ambisjoner flytter til hovedstaden alle som en, for å være i nærheten av beslutningstakere, bevilgere og media. Kommuner, fylker og byer andre steder i Norge viser en manglende evne til å ta problemet på alvor. Muligens med unntak for Kulturbyen Stavanger og den Kreative Regionen Trøndelag (selv om det gjenstår å se om det siste er mer enn et tomt slagord).

I motsetning til hva noen eksperter forutså, ser det ikke ut til at kommunikasjonsteknologien uten videre får all verdens eksperter til å flytte ut på landet. For å motvirke talent-klattingen trengs det bevisste strategier. En slik finner vi i Wellington, New Zealand, hvor Peter Jackson i forbindelse med Ringenes Herre-innspillingen anla et kompetansesenter som skulle trekke til seg de beste filmfolkene fra hele verden. Han gjorde sin lille hjemby til en talentmagnet ved hjelp av et drastisk og uventet grep. Kanskje er det flere slike manøvre som trengs for å motvirke en global hillbillyfisering.

Nå ser jeg at dette begynner å minne om en leder i en norsk avis, gitt, selv om den ble litt lang. Jaja, det får så være.

Zap is not an exit

Er det bare noe jeg innbiller meg, eller er det sånn at før i tida kunne man skifte over til tvn når det var reklame på tv2 og vice versa? Nå er det jo sånn at de samkjører alle reklamepausene, man kommer ikke unna. Er ikke dette en form for kartellvirksomhet? Vel er det ikke prissamarbeid, men det er ihvertfall ikke fri konkurranse. I den frie konkurransen ville vel alle kanaler lagt starten på ekstra spennende programmer midt i de andres reklamepauser?

Men nå glemmer jeg kanskje at kanalene ikke primært vil at noen skal se på programmene deres. Det er reklamespotene de tjener penger på. Derfor ønsker en gitt kanal ingenting mer enn at de seerne som zapper seg bort fra reklame på andre kanaler, skal finne reklame også her.

Uansett framstår det som nok et eksempel på at konkurransen avler homogenitet. Finnes det noen medievitere her som kan dette? Økonomer? Anyone?

Godt nyttår ja.